Latteren i halsen 18. mai?

ALVOR: Her til lands er de fleste mer opptatt av Melodi Grand Prix enn av Israels folkemord på Palestinerne. Mer opptatt av glitter og fjas enn av den urett som begår mot barn og gravide bare noen steinkast unna «moroa» i Tel Aviv, skriver Heming Olaussen. Benadet Keiino skal representere Norge i Israel.

ALVOR: Her til lands er de fleste mer opptatt av Melodi Grand Prix enn av Israels folkemord på Palestinerne. Mer opptatt av glitter og fjas enn av den urett som begår mot barn og gravide bare noen steinkast unna «moroa» i Tel Aviv, skriver Heming Olaussen. Benadet Keiino skal representere Norge i Israel. Foto:

Av
DEL

MeningerNorge er med på Melodi Grand Prix (ESC) i Israel. Noen mil unna, i Gaza, drepes kvinner og barn med kaldt blod av den israelske statens massive og hensynsløse voldsbruk. Skal vi le, eller gråte?

Gaza er et område på størrelse med Vestfold. Der bor det nesten 2 millioner mennesker. 40 % av dem er under 15 år. Arbeidsløsheten er på 54 %. Israel (med støtte fra USA) gjennomfører en umenneskelig og folkerettsstridig blokade, som bl.a. betyr en håpløs mangel på medisiner. Vannforsyningen er ødelagt av Israel. Bare 5 % av vannet er egnet som drikkevann. Hvordan hadde vi reagert hvis vi ble stilt overfor en slik situasjon? Jeg minner om Arnulf Øverlands berømte ord: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».

Men vi ser ut til å tåle den vel. Her til lands er de fleste mer opptatt av Melodi Grand Prix enn av Israels folkemord på Palestinerne. Mer opptatt av glitter og fjas enn av den urett som begår mot barn og gravide bare noen steinkast unna «moroa» i Tel Aviv. Det er fortvilende. Tønsberg SV gikk i 1.mai-tog i år med parolen: «Glem ikke Gazas barn – fritt Palestina!». Det er fordi vi mener vi er forpliktet til å ta stilling for den undertrykte og den uskyldige part.  Norge har spilt en historisk positiv rolle i Israel-Palestinakonflikten. Mange vil huske Oslo-prosessen og håndtrykket mellom Yassir Arafat og Yitzhak Rabin på plenen foran det Hvite Hus i 1993. Et håndtrykk som brakte håp. Siden den gang har situasjonen bare forverret seg. I dag løper Norge Donald Trumps ærend. Det er pinlig. Trump som flytta USAs ambassade til Jerusalem, som vil begrave to-statsløsninga og som ikke vil utbetale palestinerne de pengene han er forplikta til i følge FN.

FN sier at Gaza vil bli ulevelig – et helvete på jord – i løpet av et år. Har verdenssamfunnet tenkt å bare se på det? Av frykt for USAs makt til å diktere andre? Av frykt for Israels hevn? Det er et enormt paradoks at akkurat Israel – født på ruinene av den 2. verdenskrig, et jødisk folk som opplevde de mest bestialske lidelser under den andre verdenskrigen, nå er den krigsmakt som murer andre inne, som dreper for fote, og som ignorerer verdenssamfunnet. Det er en så grusom ironi at akkurat Israel skulle ende opp som et apartheidregime, etter hva jødene sjøl har lidd. Heldigvis finnes det mange jøder, både i USA og Norge – og i Israel – som tar avstand fra den israelske statens voldspolitikk. Det monner bare så lite. Menneskeverdet er visst mindre verdt for et palestinsk barn i Gaza enn for et jødisk barn i Tel Aviv. Eller et norsk barn i Vestfold.

Jeg håper folk vil våkne opp overfor den uretten som begås hver dag overfor Gazas barn. Jeg håper folk vil høre på FN, ikke på Trump. Og jeg håper folk vil sette latteren i halsen når de skal more seg over Melodi Grand Prix i Tel Aviv 2019.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags