Jeg er ikke rett kabla. Hvor irriterende er ikke det, egentlig?

IRRITASJON: I mediekonsernet der jeg jobber, bestemmes det fra sentralt hold hva som er standard PC. Det er sikkert lurt og man kan sikkert prute ned prisen ved å kjøpe mange like maskiner. Men denne standarden, og merkene man velger, endrer seg. Og da kommer jeg til selve indrefileten av hva jeg irriterer meg over: Skjermkabler, skriver journalist Henrik Ulrichsen.

IRRITASJON: I mediekonsernet der jeg jobber, bestemmes det fra sentralt hold hva som er standard PC. Det er sikkert lurt og man kan sikkert prute ned prisen ved å kjøpe mange like maskiner. Men denne standarden, og merkene man velger, endrer seg. Og da kommer jeg til selve indrefileten av hva jeg irriterer meg over: Skjermkabler, skriver journalist Henrik Ulrichsen. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Når jeg ikke er rett kabla, da går jeg i svart. Og ender nokså lykkelig.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er mye god helse i en skikkelig irritasjon. Og det det er heldigvis mange ting man kan irritere seg over. Det er rett og slett irriterende deilig å være ... ja, du skjønner tegninga.

Lesebriller som forsvinner, hvor irriterende er ikke det egentlig? Og enda mer irriterende er det å høre at «det er jo bare å bruke brillesnor». Ost som ser ut som en hoppbakke fordi noen ikke gidder å skjære på begge sider. Det irriterer. Tuber som er presset inn på midten, dopapir som henger feil vei (jepp, du skal kunne hilse på papiret, ikke slåss med veggen for å få tak på det). Alt dette kvalifiserer til en god irritasjon.

Du har sikkert egne ting på lista over gode irritasjoner (skriv dem gjerne inn i kommentarfeltet under her. NB: Journalister er alt ført opp på lista).

Likevel er det et par ting jeg ikke gidder å irritere med over: Det er politikere som «glemmer løfter» (– hadde vi bare hatt rent flertall alene, sier de når de blir minnet på hva de hadde glemt). Slike ting irriterer jeg meg ikke over.

Været gidder jeg heller ikke å bli irritert på. Selv ikke når yr.no melder fint vær, mens regnet fosser ned ute. Men den som ikke har satt paraplyen på plass etter forrige gang med solregn, er verdt en runde med irritasjon.

En annen, nærmest utømmelig kilde til god irritasjon, ja til og med vrede, er data. Eller rettere PC da. Eller mac. Bærbar eller stasjonær. Forhatt barn har mange navn og inntar mange former.

(Teksten fortsetter under bildet)

TRIO MED TRØBBEL: Denne gjengen er gode på å spre litt god irritasjon. Hanplugger fra venstre: DVI, DisplayPort og VGA.

TRIO MED TRØBBEL: Denne gjengen er gode på å spre litt god irritasjon. Hanplugger fra venstre: DVI, DisplayPort og VGA. Foto:

I mediekonsernet der jeg jobber, bestemmes det fra sentralt hold hva som er standard PC. Det er sikkert lurt og man kan sikkert prute ned prisen ved å kjøpe mange like maskiner. Men denne standarden, og merkene man velger, endrer seg. Og da kommer jeg til selve indrefileten av hva jeg irriterer meg over:

Skjermkabler. Jeg må ha to skjermer for å få gjort jobben min. Man har jo mange programmer som må være åpne samtidig. Og en skjerm må ha ledning til PC-en, ikke sant? Og har man to skjermer trenger man to ledninger. Logisk nok, ikke sant? Da trenger man altså to ledninger, ikke sant? På skjermen er det kontakt for både blå og hvit (som av og til er svart) ledning, ikke sant? På PC-en er det kun én inngang for blå ledning. Ingen for hvit. Det er sant.

HDMI sier du? Da svarer jeg DisplayPort. DVI sier du? da spør jeg: DVI-A, DVI-D eller DVI-I?

Løsningen er selvsagt å skaffe seg overganger fra HDMI til DVI-A, D eller I. Eller fra HDMI til DisplayPort. Eller til nød til VGA. DisplayPort til VGA kan også være en mulighet. Men på dockingstasjonen jeg hadde var det to DVI-et eller annet og en HDMI-inngang. Da funker jo ikke DVI-et-eller-annet-kablene jeg hadde. Jeg trenger en blå VGA og en overgang fra HDMI-til DisplayPort, eller var det omvendt? Og har vi sånne overganger her på huset? Vi kjøpte jo inn en hel haug, gjorde vi ikke? Og kollegaen som forsøker seg på mac, han har en skuff full av overganger fra VGA, DVI, DisplayPort (og ethernettkabel) til Thunderbolt3-inngangen sin. Eller var det Thunderbolt2 eller rett og slett USB-C (som ikke må forveksles med Micro USB)?

Aaaargh!

Det altså her jeg går helt i surr og i svart. Hva er poenget med at alle har sin egen standard som standard? Hvor er EU, Forbrukerrådet eller NATO? Her må noe gjøres.

Det er da det går opp for meg: Det er bare så iriterende deilig å være irritert.

PS: Du skulle vel ikke ha sett strømadapteret til den bærbare PC-en min? Ikke den med tykk kontakt, men den tynne, vet du?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags