Nesten en forbannelse

Jakob Semb Aasmundsen er spaltist i Tønsbergs Blad.

Jakob Semb Aasmundsen er spaltist i Tønsbergs Blad. Foto:

Av

Det er nesten en tid hvor vi nesten er.

DEL

Meninger«Det er nesten sommer nå.» Den eldre, trinne herren med rutete skjorte og rufsete bart hoster over aviskanten. Den like gamle, men betraktelig tynnere mannen med boblejakke og glinsende måne ser opp fra kaffen og harker tilbake: «Ja, livet kan nesten begynne igjen.»

De eldre herrene foran meg på kafeen minner meg på hvor mye jeg selv gleder meg. Til varme, is, kanskje en sommerflørt? Det er sommer. Nesten. Men idet den trinne stopper å hoste og den tynne ser ned i kaffen får jeg en åpenbaringsliknende fornemmelse i kroppen. Det er nesten sommer, men det er vår. Jeg er nesten i fast jobb, men jeg er student. Jeg er nesten ordentlig voksen, men jeg er ung.

Så lenge jeg alltid ser framover, hvis jeg alltid nesten er tilfreds – blir jeg det noen gang helt?

Tåler ikke tidens tann

Erkjennelsen om at en bør leve i nuet er ikke akkurat noe nytt.Allerede 23 år før vår tidsregning skrev den romerske dikteren Horats ordene som skulle bli det mest brukte motivasjonsutsagnet noen gang: Carpe diem eller «grip dagen».

I dag forsøker alt fra selvhjelpsbøker og blogger til nyreligiøsitet og buddhisme å oppfordre oss til å bekymre oss mindre over fortid og fremtid. Det høres så unødvendig og banalt ut, men det er langt fra enkelt. Bevissthet på tid er noe av det som gjør oss til mennesker.

Mens andre dyr fremdeles er avhengig av instinkter for å overleve, har vår evolusjonære utvikling gjort at vi heller benytter oss av lærdom og planlegging. Og vi kan ikke lære hvis vi ikke gransker fortiden eller planlegge hvis vi ikke tenker på fremtiden.

Men, og her er den store forskjellen, vi er ikke bare dyr som skal overleve, vi skal leve. Og det gjør vi ikke hvis vi fantaserer om ferie når vi er på jobb, vår når det er vinter eller fredag når det er mandag.

En flytende forbannelse

Det virker også som nuet er under mer press enn før. I hvert fall hvis vi skal tro den polske sosiologen Zygmunt Bauman. Han mener vi lever i et samfunn som er uten fast orden, hvor alt kontinuerlig forandrer seg og «flyter».

Helt siden industrialiseringen har institusjoner stadig endret struktur og betydning, verdi- og trossystemer blitt utfordret, fornyet og byttet ut og økonomien gått opp og ned og i nye retninger. Dette har gjort at vi på personlig plan har vår forpliktelse i det ikke-forpliktende. I dag ønsker vi gjerne alltid å bytte jobb, studere noe nytt, skifte adresse, reise nye steder og kjøpe ny teknologi, nye klær eller en ny kropp.

Mens vi før lenger var tilfreds med det vi gjorde eller hadde, er vi i dag fanget i et tenkesett om at livet aldri er helt perfekt. At ting nesten er bra, men ikke helt. Ikke ennå.

Kunsten å ikke forvitre

Hele verselinjen til Horats er: Carpe diem quam minimum credula postero. Det vil si: «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste».

Carpe diem er kanskje et tynnslitt, klisjefullt uttrykk, men siste del av Horats’ oppfordring har fremdeles mye for seg. For dessverre har han så rett. Vi kan ikke stole på morgendagen. Vi kan ikke tenke at ting bare kommer til å bli bedre når vi runder en bestemt alder, får en ny jobb eller kjøper et nytt antrekk. Varm kaffekopp en kald vinterdag er like mye livet, som kald hvitvin en varm sommerdag.

Jeg har i hvert fall bestemt meg for å ikke bli til en gammel hostende herremann som venter på sommeren for å kunne leve. Jeg skal fremdeles glede meg til fremtiden, men uten å gjøre det jeg ofte har gjort – finne all min glede i den.

Nuet nytes selvsagt ikke kun ved at jeg forteller meg selv det. Tært av tidens tann vil øyeblikkene stadig forvitre, og det å holde fast ved dem er noe jeg aktivt må jobbe for. Kanskje hele livet.

Men tror jeg at jeg er på vei, at jeg endelig er kommet inn i den nødvendige tankegangen.

Vel, nesten i hvert fall.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags