Jeg er imot ulvejakt, men nå vil jeg hylle jegerne

Erik Tunstad

Erik Tunstad Foto:

Av

Et dyr skutt av jegere, har levd et langt bedre liv enn frysediskens billige argentinske biffer.

DEL

MeningerRegjeringen sa denne uken nei til felling av ulv i Østfold, og ja til å «ta ut» en ulvestamme i Hedmark. Reaksjonene var som forventet – vi elsker, vi hater, vi respekterer og vi frykter ulv.

Jeg for min del er imot ulvejakt – men skal la den kjepphesten hvile – noen linjer. Jeg vil heller hylle jegerne.

Det er ikke noe galt ved å drepe dyr. Mennesker er kjøttetere. Et dyr skutt av jegere, har levd et langt bedre liv enn frysediskens billige argentinske biffer. Disse har stått skulder ved skulder i trange innhegninger, i søle, uten ly for verken sol eller regn. De har aldri fått løpe fritt. Et elendig liv.

I tillegg er de fødd på soya. Produsentene sier de sparer plass når de stuer dyrene sammen under umenneskelige forhold. Plassen de sparer, blir oppveiet av den som kreves for å produsere mat til dyrene. Soyaen må i tillegg sprøytes, samtidig som «ubrukelig mark» mellom jordene fjernes – i effektivitetens navn. Dermed dør insekter og andre småkryp. Slike landbruksmetoder er en av grunnene til at bestandene av insekter stuper.

Grunnen til at de produserer kjøtt på denne måten, er snarere at det er enklere og billigere - for produsenten. Ikke for kyrne. Det blir selvsagt billigere for deg også – så her må du gjøre en moralsk vurdering – og kanskje spise mindre, og litt dyrere kjøtt?

Hjortekjøttet fra Vestlandet har derimot levd et lykkelig liv - i den grad en hjort kan være lykkelig. Og det kan den sikkert. Og det levde dette livet i et nokså sunt økosystem.

Så jegerne hjelper naturen med å holde hjorteviltet nede, ellers hadde økosystemet vært enda mer ødelagt av mangelen på rovdyr.

Det man derimot godt kan være imot, er ulvejegere, gaupejegere, bjørne- og jervejegere. De forskyver ubalansen nærmere stupet igjen. De vet godt at disse artene er truet– men likevel skyter de.

Og unnskylder seg med at de bare gjør det de får beskjed om. Og hadde ikke de gjort det – så hadde noen andre gjort det. Har vi hørt det før?

Hvis de ikke tråkker rett i det, da: Ulv må utryddes! Av hensyn til sau. Joda, norsk sau er «lykkelig» - men trenger den å være det på Østlandet?

I tillegg er det god grunn til å mislike krypskyttere – og folk som handler med produkter fra utrydningstruete dyr. Populasjonene av afrikanske elefanter ble redusert med 65 prosent mellom 2002 og 2013 - de har ikke mange tiår igjen å leve.

Så … er vi ferdige med den saken. Ulvejegere og krypskyttere er unntatt - jeg går videre med min hyllest:

Det er nemlig jegerne vi kan takke ivrige for at mange av våre største og flotteste dyr fremdeles eksisterer.

Vi kan begynne i middelalderen. Ulven var det store hatobjekt – men likevel overlevde den i Italia. Antagelig på grunn av jegerne - lupari. I en skikk de kalte La questua lastet de en skutt ulv på et esel, og dro fra landsby til landsby for å vise den frem. Folk ble oppfordret til å belønne lupari’en. Antagelig var det dette som reddet arten. Jegerne valgte å ikke utrydde sin inntektskilde – de lot alltid noen ulv bli igjen.

Resten av Europa utryddet den – Norge kom sist i mål, i 1973. Heldigvis har vi en grense mot Russland.

Vi kan også takke adelen og overklassen. I romersk tid var jakt en jobb for slaver og tjenere – men etter hvert skiftet man mening, og jakten ble betraktet som noe nobelt, en symbolsk handling som krevde en ridders kløkt og mot. Dermed satte de privilegerte til side store landområder reservert for jakt – deres jakt. Andre fikk ikke lov til å røre det «noble» viltet. De kunne til nød jakte fasan og kanin – eller de kunne sulte i hjel. Hvilket ikke var uvanlig. Samtidig som fiffen dyrket sine heroiske jaktleker.

Men uansett hvor mye de prøvde – de var ikke mange nok til å utrydde viltet. De var for få.

Noen av Europas store viltreservater overlevde helt opp til Annen verdenskrig. Det var i slike den legendariske uroksen nesten overlevde. På størrelse med en bison, med enorme horn og et matchende temperament, var dette dyret noe helt annet enn sin etterkommer Dagros. Den var vanlig i Europa i romersk tid, men på 1200-tallet var de begrenset til kongelige jaktreservater i Polen.

Der kunne de ha klart seg, hadde det ikke vært for politikk. Folk sultet, og hver gang kongens makt holdt på å glippe, eller glapp – entret de skogene for matauk. Den siste uroksen ble drept i 1630.

Den europeiske bisonen, visenten, har en nesten identisk historie – men overlevde – med et nødskrik. Visenten var den polske kongens personlige eiendom, en bestemmelse som fikk mindre betydning med tiden. Under første verdenskrig skjøt tyske soldater 600 bison – for moro skyld, og sikkert også for å få seg et godt måltid.

Ni individer overlevde. Noen få fantes også andre steder. De tre siste ble skutt av krypskyttere i 1927.

Dermed burde det vært slutt - men bisonen ville ikke dø. Noen hadde klart å redd én okse et sted i Polen – de hadde den i innhegning. Rundt i Europa fantes også noen få eksemplarer, hvorav noen fruktbare hunner. For å gjøre historien kort: Den europeiske bisonen overlevde med et nødskrik – og sprer seg i våre dager nok en gang utover kontinentets sletter og skoger.

Visenten hadde altså aldri eksistert, hadde det ikke vært for jegerne. Eller adelen. Så får vi vurdere om dette er noe vi skal takke dem for. Hvor mange mennesker sultet i hjel, mens de kongelige holdt på sine privilegier?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags