Jeg husker det så godt: hvordan familien samlet seg lillejuleaften for å hugge tre. Bestefar satt i blå kjeledress på traktoren med kusinen min og meg på fanget, mens resten av familien fikk plass på tilhengeren. Røde i kinnene av begeistring og kulde kjørte vi av sted til onkels skogflekk og forsøkte å finne det perfekte juletreet. Perfekt var det aldri. Tvert imot, grantrærne i onkel Arves skog var særdeles lite flatterende. Men det gjorde ingenting. Vi skrøt like hemningsløst av det uansett.

Da vi kom hjem stod mormor klar med kakao med krem og nykokte egg. Familien satt seg ned rundt samme julepyntede bord: mamma, pappa, søster, bror, mormor, bestefar, onkel, tante, grandtante, fettere og kusiner snakket, fjaste, spiste og drakk. Det var utvilsomt ikke alt som var tipp topp og på plass hos alle, men i mormors lune kjøkkenstue lillejulaften betød ikke dette stort. Her fikk vi hvile, varme og styrke nok til å stå i øvrig kulde og vind.

Kravstor til høytiden

Da jeg var liten tenkte jeg ikke noe dypere over hva jula egentlig ga meg. Jeg gledet meg intenst, men hodet mitt fokuserte mest på pakkene og maten. Jeg var svært kravstor i førjulstida, og jeg ville at alt skulle være slik som det alltid hadde vært: mamma måtte lage pakkekalender, pappa skulle tilberede kalkun, søster måtte ta meg med på juleshopping, jeg ble sur hvis ikke bror ble med på marsipanbaking, og mormor, ja hun måtte lage den samme kakaoen med krem som hun alltid hadde laget. De innfridde som oftest alle forventningene mine, selv om det til tider ble mer stress og mas enn kos.

Men det er først i senere tid, etter å ha bodd noen år i utlandet, at jeg har begynt å forstå hva jula egentlig betyr for meg. Uansett hvor jeg bor har jeg med meg gløgg, pepperkaker, nisser, julelys og TV-kalendere og jeg forsøker å markere adventstiden så mye jeg kan, slik jeg alltid har gjort. Det er deilig og hyggelig, men det er ikke det å høre barndomsfavoritten «Jul i svingen» av Ingebjørg Bratland som i seg selv skaper slike intense følelser hos meg.

Når julen stiger fram tenker jeg på minnene jeg har bak meg. Når høytiden synges, kjennes og smakes tenker jeg på hvem som venter på meg hjemme i Husvikveien i Tønsberg. Det er julestemning.

Les også

Slottsfjellfestivalen på kanten av stupet: – Vi ønsker å bevise at Tønsberg bør ha og fortjener denne festivalen

Handlinger med omtanke

Det er viktig å anerkjenne det som blir gjort for at vi skal ha det bra i jula. Foreldre jobber på spreng for å gjøre høytiden kjærlig for barna sine, uansett om de fortsatt er i lag eller ikke. Søsken kommer hjem for å se sine brødre eller søstre, uansett hvor i landet eller utlandet de bor.

Kjærester, ektemenn og koner stresser for at partneren sin skal ha det så fint så mulig, selv om de kanskje har hatt en tung høst. Og besteforeldre gir husrom og varme, kanskje til tross for at de er blitt gamle og skrøpelige.

Det er mange som legger utrolig mye omtanke i høytiden, og det er viktig å ikke ta dem for gitt. Fordi det er mange som ikke har dem, som må feire alene og som ikke kan finne trygghet i et lunt mormorskjøkken.

Les også

Tidligere sosialsjef frykter utstøting: – De med lavest inntekt kan bli taperne ved kommunesammenslåingen

Når jula forandrer seg

Det er menneskene vi er så heldige å ha rundt oss som gjør jula til det den er, ikke om alt er like rent, treet er det samme, gavene like store eller grøten like hjemmelaget. Tradisjoner er fine å ha, men vi må ikke forvente og stresse over at alt alltid skal være likt som året før.

For livet skjer og ting forandrer seg. I dag henter ikke familien min deformerte trær i onkel Arves skog, selv om mormor, som nå er 85 år, fortsatt lager kakao med krem hver lillejuleaften. Men det kommer hun ikke alltid til å gjøre, og det er helt greit. En dag kommer kanskje bror, søster og jeg til å feire jul hver for oss, og det er også helt greit.

Jula forandrer seg gjennom livet, men så lenge en setter pris på det og dem man har, kan det forbli en barnlig tid for varme og trygghet. En tid som lyser opp den mørke vinteren og som får oss til å kikke tilbake og til å se fremover.

Det er i hvert fall en slik tid jeg ønsker jula skal være for meg.

Les også

Hvis dette blir det siste jeg sier til deg ...