Kjære julenissen, i år ønsker jeg meg en bedre retorikk fra deg!

RØDKLEDD DOMMER: Det var ikke lett å svare sant på nissens spørsmål om man hadde vært snill, minnes Ellen Elisabeth Dittmann-Monsen.

RØDKLEDD DOMMER: Det var ikke lett å svare sant på nissens spørsmål om man hadde vært snill, minnes Ellen Elisabeth Dittmann-Monsen. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Barn møter forventninger og korrigeringer for ukorrekt oppførsel fra alle hold, hele tiden. Vi har råd til å frede julaften fra dette evige prestasjonsjaget.

DEL

MeningerI adventstiden for to år siden hadde jeg en god samtale om julenissen med min eldste sønn. Dramatikeren i meg forklarte med stor entusiasme og innlevelse at når julenissen kom på julaften kom han til å si «Er det noen SNILLE barn her?!" Sønnen min så alvorlig på meg og sa: «Nei, mamma, han sier: Er det noen BARN her!»

Poenget hans var så godt at det gjorde meg helt paff. For hva slags tankesett var det jeg nærmest ubevisst holdt på å overføre til neste generasjon?

LES OGSÅ: Her kjører bussen gjennom nissetoget

Jeg husker selv hvordan jeg som liten jente hadde en klump i magen hvert år når nissen spurte meg om dette. Jeg visste utmerket godt at jeg hadde vært både kranglete og ulydig. Pedagogen i meg ville nok i dag kalt «ulydigheten» for utviklingsfremmende grensetesting. Men som liten jente i stram giv akt foran denne rødkledde moralens dommer, var det vondt og forvirrende å sitte med opplevelsen av at jeg måtte lyve foran alle for å få pakker. Jeg var jo i hvert fall ikke snill da!

LES OGSÅ: I et land som roper på forbud mot plastposer, er det en selvfølge at vi må bruke én milliard kroner på adventskalendere

Må kunne gjøre feil

Som omsorgspersoner har vi voksne et mandat til å forme våre barns selvbilder. Våre ord og handlinger kan bidra til skam og skyldfølelse hos et barn. Men det kan også bidra til resilens, og å utvikle et trygt barn med et sunt selvbilde. Barn handler ut ifra et umodent verdensbilde og trenger veiledning fra sine omsorgspersoner. De har behov for å gjøre feil, og oppdage igjen og igjen hva miljøet rundt dem forventer av dem uten at de skal defineres som slem, ulydig osv.

Vi voksne har, gjennom vår ordbruk og handlinger, ansvar for å hjelpe barn å forstå denne viktige forskjellen mellom sak og person. Å gjøre noe «slemt» er ikke det samme som at man ER slem. ALLE gjør dumme ting iblant. Og det skal være lov å feile, for det er faktisk feilene man lærer av. Aktiv grensetesting er en viktig del av en normal utvikling og er ikke nødvendigvis det samme som å være ulydig eller et bevisst forsøk på å være slem. Men sørger vi for at barnet forstår dette når vi forsøker å veilede dem til en mer «passende» atferd?

LES OGSÅ: Her er nissefar og julestrømper allerede på plass i butikken

Vi mennesker er ganske enkle: føler man seg dårlig kan man også oppføre seg dårlig. Barn har ikke modenheten som skal til for å identifisere og ordlegge behov eller takle store følelser. Resultatet kan bli følelser som oppleves overveldende og uhåndterlige, og den fysiske atferden kan da bli deretter. Barnets «uspiselige» oppførsel handler da ikke om å være «slem», men et reelt SOS. Barnet har ikke ordene, men kommuniserer allikevel med hele seg at det har umøtte behov eller følelser som det trenger hjelp til å håndtere. Og det trenger sine omsorgspersoners hjelp for å tolke og navngi disse følelsene, og til å finne mer hensiktsmessige måter å løse situasjonen på.

LES OGSÅ: Pass på – nå kan dette være en skikkelig bulke-felle

Skjønne barnet innenfra

Den voksne kan hjelpe barnet gjennom å være sensitive og skjønne barnet innenfra. Ta f.eks. når et barn nekter å dele den siste pepperkaka. Man oppdrar barnet når man sier: «Det er egoistisk ikke å dele». Man viser derimot at man forstår barnet dersom man møter det med: «Det er ikke lett å gi fra seg halvparten av noe man synes er så godt».

Det må imidlertid presiseres at det ikke er motsetninger mellom en kjærlig, empatisk foreldrestil og å sette nødvendige grenser i et oppdragerøyemed. Barnet er, som nevnt, avhengig av omsorgspersonenes tilbakemeldinger for å forstå verden. Men når man møter barnets dypere behov for trygg tilknytning: å bli sett, forstått og verdsatt, blir resultatet et gladere og mer samarbeidsvillig barn. Og et barn som føler en trygg tilknytning til deg vil være motivert til å strekke seg så langt det makter for å tilfredsstille dine krav til god og riktig oppførsel.

LES OGSÅ: Trusler på jobben – en hverdagslig sak?

Så, hva kan julenissen gjøre med denne informasjonen? Barn møter forventninger og korrigeringer for ukorrekt oppførsel fra alle hold, hele tiden. Vi har råd til å frede julaften fra dette evige prestasjonsjaget. Jeg er heller ikke i tvil om at julegavene under treet er kjærlighetserklæringer fra oss voksne til barna. Kjærlighetserklæringer bør alltid være ubetingede og ikke komme med forbehold om «korrekt» oppførsel. Så, kjære nisse, hos oss sier vi: «Er det noen SPENTE barn her?»

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags