Og fred på jorden – en julebetraktning

FREDSFYRSTEN: Jesus Kristus bragte et fredens budskap til menneskeheten. Denne impulsen var så sterk at det skulle gå tre hundre år før de kristne begynte å bære våpen, skriver Arne Rodvelt Olsen.

FREDSFYRSTEN: Jesus Kristus bragte et fredens budskap til menneskeheten. Denne impulsen var så sterk at det skulle gå tre hundre år før de kristne begynte å bære våpen, skriver Arne Rodvelt Olsen. Foto:

Av

N.F.S. Grundtvig (1783 – 1872) og Rudolf Steiner (1861 – 1925) var begge hva vi kaller «åndshøvdinger». De så nok forskjellig på mangt og meget, men om én ting samstemmer de: Jesu Kristi komme til jorden var det avgjørende vendepunkt i menneskehetens historie.

DEL

MeningerGrundtvig sammenfatter frukten av evangeliet i at «jorden skal bli et bedre sted å bo», mens Steiner aldri blir trett av å tale om «Kristus-impulsen», som ble gitt menneskeheten «i tidens fylde».

Grundtvig så Kristi komme profetert i vår norrøne mytologi, som munnet ut i håpet om at Vidar skulle komme – og bringe fred. Profeten Jesaja gir Kristus mange navn, deriblant «Fredsfyrsten», på engelsk: «The Prince of Peace», slik det lyder i Händels «Messias».

Når så den himmelske hærskare proklamerer Kristi komme i julenatten, skjer det nettopp som et fredsbudskap: «Og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i» – eller direkte fra latin: «mennesker av god vilje».

LES OGSÅ: Nei til atomvåpenmotstandere

Fredsreligion

Og Fredsfyrsten fulgte opp. Han gav oss nøkkelen til å bryte den onde sirkel: «Gjør vel mot dem som gjør ondt mot dere, velsign dem som forbanner dere». Denne impulsen var så sterk at det skulle gå tre hundre år før de kristne begynte å bære våpen – altså først etter at Kirken var gått i union med statsmakten. Idag er det bare kvekerne som er konsekvente i så måte. Ellers må vi til andre religioner for å finne samme holdning.

Finnes det da ingen vei tilbake? Jo, det må det da være. For i motsetning til naturkatastrofer, er krigsmaskineriet direkte menneskeskapt, og da skulle all rimelig logikk tilsi at det må stå i menneskelig makt å avvikle det.

Det hele koker vel egentlig ned til Ibsens postulat: «Det er viljen som det gjelder!» Den verste bremseklossen er kynismen, som gir seg utslag i de enorme økonomiske interesser som holder redselsapparatet gående. Samt egoismen, som opprettholder all urettferdigheten i verden.

I denne store sammenheng kunne den verdensvide kirke virkelig bety noe, om hun bare hadde gjenoppdaget det helt radikale i Fredsfyrstens impuls. Han spissformulerte det slik: «Dere har hørt at det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere». Altså: et oppgjør med den gamle pakt. (Og på langfredag viste han det i praksis!)

LES OGSÅ: Dette er et heiarop for alle dere som har en annerledes familie

Kirkens to ansikter

Det selv Kirken synes å ha glemt, er dette: Da Det gamle testamente ble innlemmet i Bibelen, som forelå komplett på slutten av 300-tallet, var også de redselsfulle krigshistoriene med, men da først og fremst på grunn av deres allegoriske betydning: Bilder på Kristi kamp mot de onde krefter. Den historiske betydningen står jo stikk i strid med Kristi sinnelag. Skjelner man ikke her, kan det bære helt galt av- sted: korstog, inkvisisjon, heksebrenning, dødsstraff. Mange har sett seg blinde på dette, og hater Kirken. Og det må innrømmes: her er det ikke bare snakk om får i hjorden, men også svin på skogen. Kirken har en dobbelt historie: den fantastiske, som er tuftet på Kristi etterfølgelse, og den redselsfulle, hvor det er helt andre krefter som har vært virksomme.

«Kristendom er i en sum / fredens evangelium» – synger vi med Grundtvig. Den verdensvide kirke skulle være selve plogspissen for fredens sak i verden. Om det ennå vil skje, må tiden vise.

Så lenge prester får gå omkring med vinkler og stjerner, signaliserer Den norske kirke at de dødbringende premissene er akseptert. Kanskje en ny forståelse vil vokse frem annetsteds fra. For, i motsetning til hva nyhetsformidlingen synes å ville ha oss til å tro, er verden full av mennesker av god vilje.

LES OGSÅ: Mats fra Tønsberg laget kritikerrost film om livet i palestinske flyktningleirer – anklages for Israel-hat

Mindretallets tyranni

På denne bakgrunn fremstår krigføring som mindretallets tyranni. Vi kan mene hva vi vil, men det hjelper lite så lenge vi alle over skatteseddelen tvinges til å støtte dette tyranniet. Senest denne høsten gjennomførte NATO en naturødeleggende og uhyre kostbar «krigsøvelse», og bød oss på toppen av det hele det bedrag at dette skulle være «fredsbevarende»! I sandkassen kunne vi vel også få fred en stakket stund ved å true med spaden. Men er vi ikke omsider blitt voksne? Stadig blankpussede, gamle fiendebilder vil aldri kunne fremme fred. Men det er visst strengt forbudt å lære av historien.

Mye pent har vært sagt og skrevet om fred i hjertene og i de nære, mellommenneskelige relasjoner. Og Kirken har alltid drømt om freden på den nye jord. Vel og bra. Men måtte vi nå snart ta inn over oss at fred er aller viktigst der fraværet får de mest fatale konsekvenser, nemlig: nasjonene imellom!

LANG ERFARING: Arne Rodvelt Olsen har jobbet som domkantor i Tønsberg domkirke i 40 år. 1. desember blir hans siste dag i jobben.

LANG ERFARING: Arne Rodvelt Olsen har jobbet som domkantor i Tønsberg domkirke i 40 år. 1. desember blir hans siste dag i jobben. Foto:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags