Livredde kvinner og menn i Tønsberg

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Er du livredd?

DEL

LeserbrevPå begynnelse av 1990 tallet gjorde jeg en gjestevisitt; om det kan kalles det tilbake til mitt hjemsted. Etter som jeg er full av tanker og meninger om vårt samfunn begynte jeg å sende små essay eller innlegg til lokalavisen Tønsbergs Blad. Ikke vet jeg hva som har skjedd men jeg gjetter at mediene stort sett har fått munnkurv av våre politikere og at det slaget mine ytringer handlet om ikke lenger er politisk korrekt. Vel, jeg flyttet tilbake til Oslo og ble værende i mange år men er nå fast bestemt på at jeg er etablert i mine røtter. Aldri mer Oslo, jeg følte meg stadig mer fremmed. Ettersom jeg vendte meg mot private nettsteder der nordmenn ytrer seg politisk ukorrekt, oppdaget jeg ikke minst av den grunn at verden ser langt annerledes ut enn hva mediene ytrer seg i dag. Nordmenn er blitt flinke til å føye seg. Som en saueflokk. Jeg skal begi meg ut i et nærliggende eksempel.

Forrige lørdag var jeg på en konsert på byens bibliotek. Salen skulle overvære en konsert om man kan kalle det det, av en gruppe musikere som var engasjert av en av byens jazzklubber. Jeg ante ingenting om disse og de viste seg da også å være totalt ukjente for meg. Og det var de visst for andre også. Min sidemann en mann i førtiårene vil jeg anta fortalte at han hadde googlet bandet via you tube. Han hadde spilt videoen for sin sønn på 8 år fortalte han. Sønnen hadde vært foraktelig og svært nedlatende ja for som det sies; av barn og fulle folk får du høre sannheten. Ja han var frisk om det han fikk høre. Om akkurat dette bandet som består av medlemmer rundt 30 år; ut av utseende å bedømme.

Siden jeg var med i starten av Tønsbergs første jazzklubb på 1960 tallet ble min interesse for jazz gradvis utviklet. Men ikke hvilken som helst genre. «Gladjazz» f eks kan jeg styre meg for. Sier du John Coltrane er jeg straks med. I dag fremstår det for meg som om den tiden er forbi. Det var Coltrane og hans svarte musikere som etablerte jazz historien, og det er sjelden en konsert i dag gir meg den gleden jeg hadde i mange år på jazzklubber i Oslo. Som eks vis «Malla» og Club7. Vel, de musikerne som jeg forbandt med jazz er mange døde ganske enkelt fordi livet deres er slutt. Dessverre! I dag kan jeg nyte jazz i Spania der jeg møter norske gjestespillere; i unge spanske band som vet hva jazz dreier seg om. Jeg snakker om «jazz».

Så opplever jeg at genren «jazz» etter hvert gradvis er utvannet. Og jeg undrer meg på hvorfor dagens publikum ikke er i den alderen som vi var vi som fremdeles møter opp på en av byens jazzklubber. For jeg registrerer jo at aldersmessig tilhører de min generasjon. Det jeg imidlertid undres over er hvordan de uten å mukke har tatt til seg en form for musikk om jeg kan kalle det det, som jo ikke har noe med jazz å gjøre. Som sagt den gamle garde er mer eller mindre i graven, bortsett fra noen som har flyttet til Spania altså og der gjestespiller med unge spanske jazzmusikere - som er svært proffe. De spiller jazz som den skal utføres. Men i Norge er ikke det lenger tilfelle. Der har det utviklet seg en form for eksperimentell musikk som i mine ører høres ut som et realt skramleorkester.

Jeg sitter og tenker på den 8 år gamle guttungen som foraktfullt mente at det han hørte av dette bandet via youtube var noe ordentlig tull. Men det som sjokkerer meg er hvordan publikumet som jeg konstaterer nok ikke har noen kunnskap om jazzens kjendiser; de applauderer nesten som gale. De kan da umulig ha frekventert den samme jazzklubben i Tønsberg på 60-tallet. Hvordan kan de som en annen saueflokk reise seg i begeistring for det som vitterlig fremstår som en gjeng musikere - som skal det vel sies, hver for seg antagelig vil gjøre det svært godt om de fant seg et band som fremfører jazz. Ikke sammen i en gruppe som til sammen høres ut som om de ikke eier grenser. Og når publikum bak meg reiser seg samlet og applauderer dette - det er da jeg gremmes over min generasjon som fremstår som en eneste stor saueflokk. Livredde for å skille seg ut. Livredde for å ytre sin mening. Og er det ikke blitt sånn i dag at nordmenn er livredde for fremtiden? Og at deres oppførsel er styrt? Jeg tipper at ingen som leser dette har noe ønske om å støtte meg. Om i så fall kanskje anonymt! Og avisa, unnskyld meg men dette innlegget kommer neppe lenger enn til redaksjonssjefen. Sidsel Dahl, forfatter.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags