Når sangen er bønn

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Hvorfor skriver jeg så sjelden om sang? Trolig er det av samme grunn som at jeg skriver lite om lufta jeg puster inn.

DEL

Kronikk«I sangen kan du fornemme det ­levende lyset som lyser i den ­himmelske stad, og apostlenes vidunderlige ord og blodet som har flytt fra dem som ofret seg for sin tro. I sangen kan du fornemme liturgiens mysterier og høre sangen fra jomfruene som blomstrer på de himmelske enger.» Dette skrev Hildegard av Bingen i «Scivias», et visjonsskrift fra midten av 1100-tallet.

Hvorfor skriver jeg så sjelden om sang? Trolig er det av samme grunn som at jeg skriver lite om lufta jeg puster inn. ­Sangen er en biotop eller et livsrom jeg har levd i hele mitt liv, og som derfor er så selvsagt at jeg glemmer at den er noe som fortjener oppmerksomhet i en tekst. Men forrige søndag kveld fikk jeg en betimelig påminnelse. Domkantor Arne Rodvelt Olsen markerte avslutninga av sin førti år lange tjeneste i Tønsberg domkirke med en avskjedskonsert. Det ble ikke bare en storslått musikkopplevelse med Rodvelt Olsens egne komposisjoner, men en reise tilbake i mitt eget liv.

Sangens funksjon

Da vi gikk på videre­gående på 1980-tallet, ble noen av oss ­invitert til å bli med i Domkirkens ­motettkor i Tønsberg. (For ordens skyld: En motett er en kort komposisjon for kor, skrevet over en bibeltekst som ofte er knytta til en bestemt søndag i kirkeåret.) Motettkoret besto av åtte – ti ung­dommer som møttes noen fredags­ettermiddager i løpet av semesteret ­hjemme hos ­Rodvelt Olsen. Her fikk vi utdelt ­motetter og ­andre komposisjoner, noen så ­nyskrevne at blekket knapt hadde rukket å tørke på notearket. Vi sang, øvde, lo, sang og øvde mer. Søndag morgen møttes vi tidlig i Tønsberg domkirke og foretok ­siste finpuss. Deretter gjennomgikk vi den øvrige liturgien og salmene, så vi kunne være trygge forsangere for menigheten ­gjennom gudstjenesten.

Det unike med tida i motettkoret var ikke at jeg fikk synge. Det hadde jeg gjort hele livet, helt fra jeg begynte i barnekor som knøttliten. Å synge var jeg fortrolig med. Men gjennom tjenesten i motett­koret forsto jeg to ting som forma meg for resten av livet.

Det ene er at sangen er en liturgisk funksjon. Motettkorets skulle ikke å opptre ­eller bidra med sanginnslag. Vi var en del av liturgien. Vi gikk inn og ­fylte en funksjon i gudstjenesten, på ­linje med alle andre liturgiske funksjoner. ­Klokkene, orgelspillet, prekenen, salme­sangen, ­prestens ­messesang, nattverden og ­motettene var en og samme sak. Det gjaldt ikke å ­briljere, verken som kor ­eller enkelt­sangere. Det gjaldt å understøtte den liturgien som vi alle var med på å feire sammen, menighet og tjeneste­gjørende. Det var et velsigna fritak fra å skulle ­prestere individuelt, noe jeg ellers var vant til som et ideal for sangen min.

Ikke levende nok tro?

Det andre er at jeg ­forsto at gudstjenesten er nok. Jeg kom fra en lavkirkelig bakgrunn som la vekt på ­individuelle følelser og inderlighet, og jeg hadde også hatt en kortvarig flørt med karismatikken. Så langt var det troserfaringer og spesielle følelser som ble etterspurt. Om de uteble, ble det ofte oppfatta som tegn på en tro som ikke var levende nok. Jeg var langt fra fremmed for gudstjenestelivet, men typisk nok for mange lutheranere var gudstjenesten noe som først og fremst ble sidestilt med prekenen. Liturgien var å oppfatte som en ramme rundt prekenen, ikke noe som hadde en selvstendig betydning.

Årene i motettkoret lærte meg noe ­annet. Gudstjenesten var mer enn ­preken, og liturgien var en bønn alle kunne delta i. Å delta med den funksjonen en var kalt til å delta med, var et fullverdig kristenliv, enten en var tjenestegjørende eller menighet.

Kor er for alle

Kirkens korarbeid for barn og unge regnes dessverre knapt nok som tros­opplæring når en skal kartlegge hva som skjer i menighetene. Jeg mener at det er noe av det viktigste som kan gjøres. Kor er verken elitistisk eller høykulturelt. Det er noe alle kan delta i.

«For det troende skaperverket jubler foran sin himmelske skaper med denne stemme av jubel og glede og viser ham slik stadig sin takknemlighet», skrev ­Hildegard av Bingen for snart tusen år siden. Og det er like sant i dag.

Denne teksten ble først publisert i Vårt Land

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags