Gå til sidens hovedinnhold

Da jeg måtte ta opp matte for tredje gang, skyldte jeg på at jeg hadde en typisk «jente-hjerne».

Artikkelen er over 3 år gammel

Hvorfor vil du ikke bli lege, spurte min venninne Stine. Selv ville hun bli hjerneforsker.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Stine og jeg var bestevenninner gjennom oppveksten. Hjemmene våre lå i nærheten av hverandre, vi gikk på samme skole og hadde foreldre med samme verdier. Det var likevel en forskjell: Jeg var mest knyttet til min mor, mens Stine hadde et likeverdig forhold til sine foreldre.

Dette skyldtes trolig at hennes foreldre hadde delt permisjonen mellom seg, 50/50, noe som var uvanlig på denne tiden. Dette var rett etter at barselpermisjonen ble utvidet fra noen få uker til et helt år. Mange tror dette var en gavepakke til mødrene, men hensikten var at foreldrene skulle dele permisjonen mellom seg. I stedet ble det som regel til at mor tok hele året og far gikk rett tilbake på jobb. Først da fedrekvoten ble innført, et par tiår senere, begynte pappaene å ta sin rettmessige del av permisjonen, slik det opprinnelig var ment.

Stines foreldre hadde dårlig råd. De måtte selge unna arvesmykker for å få råd til å dele permisjonen mellom seg. Pappaen måtte reise dit mor studerte, så hun kunne gi pupp i pausene. Det var slitsomt, men de innså at likestilling kostet.

Medaljen ble et velfungerende familieliv, der mor og far forsto hverandre bedre og delte likt på oppgavene – og barna opplevde dobbel trygghet.

Kvinner kan

Teorien og praktiseringen av likestilling i Stines hjem smittet over på døtrene - og meg. Holdningen om at kvinner kan.

Da vi snakket om hva vi ville bli da vi ble store, sa jeg sykepleier.

Hvorfor ikke lege, sa Stine.

Selv ville hun bli hjerneforsker.

Da vi kom i tenårene og en gutt spurte meg, på en fest, om hvorfor jeg ikke hadde barbert leggene, parerte Stine parerte kjapt på mine vegne: Har du barbert leggene dine?

Da vi skulle begynne å studere, og jeg måtte ta opp matte for tredje gang, skyldte jeg på at jeg hadde en typisk «jente-hjerne».

Det fnøs hun av. Hva i all verden var en jente-hjerne? Hvem som helst kunne lære seg matte. I løpet av et halvår hadde hun lært meg matte som ingen annen. Jeg sto med glans.

Hvorfor kler kvinner av seg?

Vi hadde mange diskusjoner, Stine og jeg. Hun var opptatt av at vi ikke trengte å være enige om alt, bare fordi vi var venninner. Det måtte være rom for saklige, akademiske diskusjoner der vi utfordret hverandre gjensidig.

Vi snakket for eksempel om kvinner som kledde av seg i mannemagasiner, og spilte på sex i musikkvideoer. Hvorfor fremstiller de seg selv slik, sa Stine, de setter oss i et dårlig lys. Menn vil tro at kvinner er mer opptatt av å være attråverdige og behage dem enn på å ta en utdanning, tjene penger, tørre å ta plass.

Hvis menn tror alle kvinner er slik ut fra noen eksempler, sier det mest om dem, sa jeg.

I dag er det nøyaktig 4 år siden hun gikk bort, på kvinnedagen, rett etter sin 40-års dag.

I ettertid forstår jeg hvor mye hun har betydd for meg, og for min selvtillit, som kvinne.

Nå har hennes meninger fusjonert med mine, og påvirket mine valg.

Jeg delte permisjonen i to

Da vi fikk barn delte jeg alle permisjonene i to med min mann, slik Stines foreldre gjorde. På hjemmebane har det gitt oss et likeverdig forhold til barna og et bedre ekteskap. På bortebane er jeg med på å høyne statusen til andre kvinner. Fordelingen av svangerskapspermisjonen er nemlig ikke en privatsak, slik mange tror.

Dersom mor tar hele permisjonen fører det ofte til at hun er den som jobber deltid når tidsklemmen melder seg. Det får konsekvenser for blant annet pensjonen. Hadde kvinner satt seg bedre inn i dette, hadde de kanskje tatt andre valg enn å bli minstepensjonister. Europas fattige eldre er kvinner. En liten pensjonsutbetaling legger en sterk begrensning på handlefriheten til disse kvinnene.

Norge har et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder, og tendensen starter allerede i barnehagen. Da går vi inn i fastlåste kjønnsroller med rosa og blått, søte prinsesser som skal reddes og pirater som skal erobre verden, og disse kjønnsrollene tar vi med oss videre i valg av utdanning og yrke. Vi kaller det kvinnedominerte og mannsdominerte yrker, og førstnevnte er selvsagt dårligere betalt.

Likestilling er et enkelt ord. Vi skal ha en lik stilling i samfunnet, uavhengig av kjønn. Det er selvfølgelig, men er det ikke. Derfor trenger vi fremdeles denne dagen. 8. mars, til å minne oss på at vi fremdeles har en vei å gå. På veien må vi alle ofre noe og tenke større enn oss selv.

På den måten blir ingen tapere. Vi har alle noe å vinne.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.