Jeg fikk rett og slett mammasjokk!

ÆRLIG: Tida etter fødsel var nemlig ikke magisk for meg eller oss. Det var tøft, mye tøffere enn jeg hadde sett for meg, skriver Ingeborg Backer Gjertsen.

ÆRLIG: Tida etter fødsel var nemlig ikke magisk for meg eller oss. Det var tøft, mye tøffere enn jeg hadde sett for meg, skriver Ingeborg Backer Gjertsen. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Mammapolitiet sitter på skulderen og forteller meg alt jeg gjør feil

DEL

MeningerNoen morgener, når jeg ikke kan gjøre noe riktig for min lille datter, når det er feil med grøt og feil med brødskive, med sutring og lite søvn og lavt blodsukker og ingen kaffe – da føler jeg meg som er ræva mor. Jeg blir sint og gråter litt og kjenner at jeg skulle ønske jeg var mer avbalansert, mer samlet og mindre stressa. Jeg er takknemlig for at samboeren tar over når jeg er i ferd med å tippe, men det føles som et nederlag – den ettergivende mammaen som ikke takler litt grining liksom.

Da kommer følelsene fra barseltiden veltende over meg. Jeg husker hver setning i kommentarfeltene. Mammapolitiet sitter på skulderen min og forteller meg alt jeg gjør feil.

Og spesielt en kommentar har brent seg fast: Datteren min var sju måneder gammel, familien var på bytur og plutselig gikk vi på en tidligere kollega av meg som var høygravid. Åh, sa hun, så koselig. Det må være helt magisk! Hvordan går det?

Jeg måtte være ærlig

Jeg veide ordene mine. Jeg ville jo ikke skremme henne, men samtidig hadde jeg bestemt meg for å være ærlig.

Tida etter fødsel var nemlig ikke magisk for meg eller oss. Det var tøft, mye tøffere enn jeg hadde sett for meg. Jeg fikk sjokk- hormonsjokk, babysjokk, følelsessjokk- rett og slett mammasjokk.

Jeg var usikker på alt jeg gjorde med babyen, usikker på om jeg var glad nok i henne, usikker på om jeg likte dette nye livet og usikker på om jeg egentlig egnet meg. Jeg hadde jo aldri vært mamma før. Jeg gråt mye. Men så kom det første smilet, og det hjalp litt. Så skjønte vi at hun trengte litt flaske, og det hjalp litt. Sakte, men sikkert ble vi kjent med hverandre, vi kom inn i rutiner og vi ble vant til hverdagen som småbarnsforeldre. Og kjærligheten eksploderte!

Det var tøft de første månedene

Så jeg sa til min tidligere kollega at jo da, det var blitt bedre og bedre. Det er hyggelig nå, haha! Men det var tøft de første månedene ass! Skikkelig tøft!

Hun så på meg med et helt uforstående blikk. Så sa hun: «Dere var jo mye utpå da. Så SÅ ille kan det jo ikke har vært.»

Jeg ble helt stum.

Hele den sommeren prøvde jeg å opprettholde normalen med båtliv på tross av hormoner, baby og tårer. Instagrambildet av babyen under parasoll på stranden dekket glatt over det som skjedde inne i meg. En truende barseldepresjon blir ikke bedre av å grave seg ned, stenge seg inne og velte seg i håpløsheten og tårene.

Jeg sa jo ikke det. Jeg husker faktisk ikke hvordan jeg svarte. Kjenner jeg meg selv rett, lo jeg det bort. Haha, du har nok rett. Ammetåka, haha.

Man skal elske babytiden

Den kommentaren sitter skikkelig i meg. Kvinner bør, nei, MÅ, for pokker støtte hverandre og være rause med hverandre. Vi lever i et samfunn der det stilles mange krav til kvinner og til mødre. Media forteller oss hvordan kroppene våre skal se ut for å være attraktive og deilige, også etter fødsel. Det er en forventning om at man skal elske babytiden, denne magiske bobla med babylukt og glede og latter, der man stirrer henført på babyen sin i timevis av gangen.

I tillegg er det topp stemning hvis man baker cookies, har middagen klar hver dag i permisjonen og holder huset prikkfritt. Man skal være karrierekvinne, men for all del ikke ofre et sekund av tiden man kunne tilbrakt med barna. Hvor kommer disse forventningene fra? Media, samfunnet, bloggsfæren – alle forteller oss at vi skal se pene ut hele tiden og være kule og fremadstormende og ikke forandre oss i det hele tatt etter fødsel.

Jeg ser deg

I stedet for å dømme hverandre for valgene våre, hvordan vi oppdrar barna våre, hvordan kroppene våre ser ut, eller om man elsket babytiden eller ikke- kan ikke vi kvinner heie på hverandre? Støtte hverandre? Når en sier at «det var tøft for meg», hva med å legge en hånd på skulderen og si «Jeg ser deg. Jeg ser at du har ditt, som jeg har mitt»? Jeg synes vi kvinner skal stå rakrygget sammen i rollene våre, omfavne det og støtte hverandre i all vår annerledeshet. Det er tross alt forskjellene som gjør folk spennende!

Så hei du, nybakte mor og medmor! Hei du, som ikke er mor og kanskje ikke er så gira på mødrerollen! Hei du, som ikke gidder å styre med «sommerkroppen» i år heller! Hei du, som trener til Ironman! Hei du, som elsker å bake! Hei du, som ikke gjør det! Hei du, som strikker alt tøyet til ungene dine, eller du som ikke orker å tenke på håndarbeid! Hei du, rutinerte mormor, farmor, bonusmor, tante eller filletante!

Vi har alle vårt. La oss støtte hverandre i det!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags