Det overrasker meg alltid når tilsynelatende oppegående, suksessfulle kvinner jubler over at de får ta mannens navn

Ulrikke E. Ekeli stiller spørsmål ved  hvorfor mange kvinner fortsatt velger å bytte navn når de gifter seg.

Ulrikke E. Ekeli stiller spørsmål ved hvorfor mange kvinner fortsatt velger å bytte navn når de gifter seg. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

I dagens likestillingsnorge romantiserer kvinner fremdeles å ta mannens etternavn ved ekteskap. Det fascinerer og forundrer meg.

DEL

Kronikk«Can you believe I'm soon to be Mrs. William Smith?»

Dette er et fiktivt, men gjennomsnittlig glimt fra populærkulturen: En amerikansk film, med en scene der en kvinne hviner, fniser og gledesjubler med brudepikene sine «I'm getting married! I'm getting married! I'm getting married! OH MY GOD!» I scenen fra bryllupsfesten blir paret introdusert over høyttalerne av toastmasteren, «Please welcome Mr. and Mrs. William Smith!»

Alle klapper. Hva var hennes navn igjen? June? Lynn? Bubblegum? (Folk heter så mye rart for tiden). Det er ikke så farlig, nå som hun har fått en ny rolle, som sin manns kone. Så deilig å bare være Mrs. William Smith. Hvilken ære!

Flertallet endrer navn

Nå tenker du kanskje: Dette er ikke overførbart, sånn er det ikke i Norge. Vel, du blir neppe omtalt som Fru Karl Kvist, men hvis din utkårede heter det, er sannsynligheten stor for at du velger å bli en Kvist selv. I en artikkel fra klikk.no datert april 2017, forteller navneforsker Jørgen Ouren ved SSB at kun en tredjedel av kvinner beholder sitt etternavn ved ekteskap. De resterende to tredjedelene velger likt å enten ta mannens etternavn eller å ta mannens etternavn og beholde sitt gamle som mellomnavn.

Det er på sin plass å spørre: Hvorfor er familien til ektemannen din og det å føre hans navn videre viktigere enn din familie og ditt navn? Er det verdt å tenke over det symbolske ved dette valget? Er du hans eiendel nå, kanskje? Du har gått fra å være din fars datter (for du hadde vel hans navn, eller?) til din ektemanns kone, etter å ha blitt overlevert ved alteret, fra en mann til en annen, som en pakke. Gratulerer Karl, her har du min datter, sett navnet ditt på henne, nå er hun din!

Tankeløs tradisjon

I følge en Nederlandsk studie (2010) gjennomført av psykologer ved Tilburg-universitetet, ble kvinner som tok mannens etternavn ansett som mindre intelligente, kompetente og ambisiøse. Det overrasker meg alltid når tilsynelatende oppegående, suksessfulle kvinner skriver i sosiale medier: Jeg har fått nytt navn, har jo giftet meg, tihi! Hjerteemoji, smileemoji, som om det var den største selvfølge. Endelig har hun nådd målet i livet: Å bli noens kone. Hurra!

Spøk til side, jeg ser for meg flere grunner til at mange velger å bytte navn ved ekteskap. En følelse av et felleskap - et felles navn, en dannelse av en ny familie. Har en et utenlandsk etternavn, kan det lønne seg å ha et mer norsk-klingende et som jobbsøker (dessverre). Kanskje har man ikke et bånd til egne foreldre, eller man synes kjærestens Bonaparte er hakket finere enn Bottolfsen. Det finnes garantert relativt legitime grunner. Likevel tror jeg avgjørelsen først og fremst dreier seg om en innprentet kultur, som er kritikkverdig. Den er tankeløs. Det er bare sånn det er! Ikke noe å tenke over! La oss heller tenke. La oss begrave tradisjonen langt, langt ned. Helst six feet under.

Kvinners eget valg

Norske menn tenker neppe «HUN SKAL TA ETTERNAVNET MITT! HUN ER MIN!» og ler en ond latter av typen MOHAHAHA. Nope. Dette er kvinnenes verk, fordi det er så innmari romantisk og praktisk. La meg presentere noen spinnville ideer som er mer forenelige med tiden vi lever i: Hva med et bindestreksnavn? Hva med den helt crazy, men likestilte ideen om at begge kan ta hverandres etternavn som mellomnavn? Ganske praktisk, hæ?

Norge fikk sin første navnelov i 1923, og frem til 1979 var kvinnen pålagt å ta ektemannens etternavn. Det begynner å bli noen år siden '79, likevel er det fremdeles et ønske eller innbilt selvfølge blant flertallet. Så får man krysse fingrene og håpe at barna blir gutter. De kan føre det stolte familienavnet videre, som har gått gjennom generasjoner fra mann til mann. Hvis ikke det var ussel datter inni bildet da, en bestemor, som giftet seg og tok sin utkåredes familienavn, som har overlevd fra mann til mann i hans familie i stedet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags