Nå skal jeg si dere hva som får meg til å grine

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Til alle dere som føler dere usynliggjort og som skammer dere. Som alltid setter barna først. Her er min stemme.

DEL

MeningerTil alle kvinner (og menn) som er de egentlige heltene. Alle dere som føler dere usynliggjort. Som skammer dere. Som føler dere som halve mennesker. Som ikke får virkeliggjort drømmene deres.

Som alltid setter barna deres først. Som bekymrer dere, med rette. Dere vet hva jeg snakker om. Her er min stemme, som jeg vil skal høres 8. mars 2018.

Og nå skal jeg si dere hva som får meg til å grine.

Verdig liv

Det er å motta en sum, for meg cirka 20.000 kroner, måned etter måned i landet som jeg trodde var mitt også, og som gjør at jeg ikke kan leve et godt og verdig liv.

Som påvirker helsen min og livskvaliteten til min sønn og meg. Å være fattig er for meg å føle at jeg sitter i fengsel med en livstidsdom. Og, jeg er uskyldig.

Det er begrensende, reduserende og jeg vet den situasjonen kan ta liv. I SIFOs Referansebudsjett for forbruksutgifter fra 2017, trenger min sønn og jeg ha til sammen 15.488 per måned. Da er ikke ferier, utgifter til fritidsaktiviteter, gaver, tobakk og alkohol tatt med.

Regnestykket går ikke opp

Det er et nøkternt, langsiktig budsjett, med utgangspunkt i en familie med to barn. Jeg har leieutgifter på 7600 pr. måned, og strømutgifter på opp mot 3500 kroner i vinterhalvåret. Jeg må ha bil her jeg bor.

Det er et regnestykke som ikke går opp.

Jeg finner meg ikke i det lenger. Jeg vil ha en pensjon jeg kan leve med uten å bekymre meg. Det er ikke mulig å leve på knapper og glansbilder i høykostnadslandet Norge.

Vi må kreve å få en pensjon og en mulighet til arbeid, så vi kan bo godt, og leve gode liv.

Gummistøvler i slalåmbakken

Vi skal ikke finne oss i det. Vi skal ikke måtte velge mellom mat og medisiner. Eller ikke ha mulighet til å gå på salg, når det er salg, ikke å ha råd til å ha bil, å være bekymret for hvordan du skal få betalt strømregningen.

Jeg skal ikke måtte stå med gummistøvler i slalåmbakken, fordi jeg ikke kan ta meg råd til å kjøpe skikkelige vinterstøvler.

Så hvordan er det mulig å bli fattig i Norge? Det er ikke arv fra mine foreldre som er grunnen, så der røk den ofte sammenhengen. Jeg har ikke arvet fattigdommen. Mine foreldre var henholdsvis psykiatrisk hjelpepleier og min far var kirketjener.

Plukke jordbær

De hadde fem barn, og alle hadde vi nok av alt vi trengte. Vi hadde råd til nye klær og ferieturer. Vi søsknene bidro, og fikk oss jobb så fort vi kunne. For meg betød det å plukke jordbær om sommeren og luke i åkeren og prikle, hos naboen. Da jeg var seksten kjøpte jeg en moped og var pleiemedhjelper på Solum Aldershjem.

Jeg ble syk som ung, av store livsbelastninger, men jeg har klort meg fast i livet, også arbeidslivet, og brukt vilje, motet mitt og trasset. Det var ikke noe hjelpeapparat som fanget meg opp, den gang. Det er kortversjonen av min historie.

Fattig

Hvordan det er å leve som fattig i Norge? Hvordan det er å leve uverdige liv, med for lav pensjon over tid? Hvordan det er å være marginalisert?

For rundt fem år siden, ble jeg sittende en hel formiddag og ringe til blant annet strømselskapet og be om utsettelse på betalingen. De var alle hyggelige og det setter jeg stor pris på. Men det blir på en måte opptakten til det som kommer.

Jeg ser at jeg egentlig ikke ha råd til å ha bil. Jeg ser på klærne mine, denne første vinteren, og ingenting har jeg selv kjøpt. Det kan være fint å få klær, men ikke når du vet at det er fordi pengene ikke strekker til.

Gummistøvler i slalåmbakken

Samme vinteren står jeg med de lange, grønne gummistøvlene mine når vi drar til slalåmbakken i kuldegrader. Å være fattig, er å bytte fellesskap. Det er å dele felles skjebne på en måte. Det kjennes ikke godt ut. Å dra på feriekoloni en uke og håpe det blir fint.

Det er å la fremmede voksne betale for deg når vi går inn på ferielandet, Bø Sommarland i Telemark. Å være fattig er å ikke kunne gå på konserter og ikke kunne stemme pianoet mitt. Det er å utsette tannlegetimen, fordi jeg ikke forstår hvordan jeg skal ha råd til å betale for meg.

Utenfor

Å være fattig er å utsette, prioritere hardt, spare på, sette på vent, la være. Det er mye av det siste. Å være fattig er å vite man er utenfor godene.

Året etter ser jeg ingen annen utvei enn å dra til det lokale Nav-kontoret i Skien. Jeg legger fram saken min, og damen foran meg sier at hvis jeg står i fare for å få slått av strømmen, så kan de hjelpe meg.

Jeg sier jeg har et barn, og jeg kommer ikke til å la det gå så langt, så jeg kommer nå, i forkant. Jeg rister på hodet. Det er politikerne i byen som bestemmer hvilke satser de skal ha sier hun videre, og sier at jeg skal klare med på det jeg får.

Jeg skjønner at sikkerhetsnettet må man være født inn i. Det er 4. juni, og jeg har 39 kroner på kontoen, og jeg får neste utbetaling 20. Jeg går ut av Nav-bygget, setter meg i Ibsenparken som jeg har jobbet i for mange år siden som sesongarbeider og griner.

Griner

Så nå er jeg både fattig og griner på en gang. For en by jeg bor i, tenker jeg. Her har jeg jobbet med mennesker i livskriser og alvorlig sykdom. Jeg har vært lærer for barn og unge. Jeg har også vært med å betale skatten som skal sikre oss.

Jeg har akkurat fått en melding av noen gamle venner som er på gjennomreise, om vi ikke kan møtes og spise pizza sammen?  Jeg svarer at det får jeg ikke til. Så hyggelig det ville vært.

Jeg manner meg opp og ringer Fylkesmannens kontor i Skien, og forteller om hvordan jeg ble møtt på Nav, og hun sukker og sier at de har jo hatt tilsyn der for ikke lenge siden, og forteller om mine rettigheter, og at dette er noe av det de har påpekt.

Så får jeg svar på spørsmålene mine, og møter en støtte og imøtekommenhet jeg ikke var helt forberedt på. Jeg takker, og kjenner meg litt bedre til mote. Men hvem orker å ringe Fylkesmannens kontor, etter et slikt møte?

Sint

Jeg gjør det for jeg er sint.

Og dette kan jeg klare. Men, jeg vil ikke ha veldedighet, jeg vil ha en pensjon jeg kan leve med. Og jeg vil ha mulighet for å være så mye jeg kan i arbeid, uten å bli ranet og stjålet penger og barnetillegg fra!

Det er tøffere å ikke kunne få pengene til å strekke til de to, tre dagene i Oslo, på sommeren, som betyr så mye for oss, som er vår ferie, da vi ligger på hotell, og som er vår tradisjon. Det er viktige dager for oss. Der har vi gode venner.

Men jeg prøver å finne utveier.

Så legger jeg et ønske ut på Facebook, og vi er så heldige å få låne en leilighet av familie. I en konvolutt er det penger.

Og det kan jeg klare, fordi jeg blir rørt og takknemlig for kjærlighet og omtanken.

Kjennes godt

I fjor var ferien hos min gode venninne og «tante» til sønnen min i Sandvika. Da hadde vi ikke råd til å dra til Oslo.

Til dere som har gode liv, dere kan velge å åpne øynene eller lukke dem, mens ulikhetene øker. Det er vårt felles ansvar å våkne opp fra det behagelige. Det er for lett å si at dette er et samfunnsproblem, uten å forstå at samfunnet er deg og meg. Det handler om dypest sett om menneskelighet.

Og, jeg finner meg ikke i usynliggjøringen! Det har jeg gjort noe med i dag. Det kjennes godt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags