Gå til sidens hovedinnhold

Jeg dro til Frankrike for å kjenne på friheten, og jeg kom hjem til Norge i fjor høst for samme grunn

Artikkelen er over 3 år gammel

Man kan selvfølgelig gå til legen og erklære seg deprimert, men det skjuler den virkelige grunnen: At man føler man ikke har fått nok tid med barnet.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Denne 8. mars har jeg lyst til å dele av personlige erfaringer. Etter nitten år er jeg tilbake fra Frankrike, menneskerettighetenes vugge, et land hvor mennesker (kvinner som menn) har stått på barrikadene i århundre, et land med et vanvittig antall streiker og demonstrasjoner i året, et land med fagforeninger tilpasset din politiske orientering.

Da jeg kom dit i 1998, vant til «lille» Holmestrand, fikk jeg inntrykk av at det var et hav av foreninger og organisasjoner å velge mellom. Akkurat som det alltid var en film å se på i Lyon, var det alltid en sak å gå i tog for. Man trengte bare å ta på seg noen klær og komme seg til hovedgatene, så ble man møtt med politibiler og rungende kortesjer: «Tous ensemble, tous ensemble, hé, hé!»  («Alle under ett, alle under ett, hé, hé!»). Dette var landet som fremmet ytringsfrihet, landet for likhet, brorskap. Frihet!

Kom hjem til friheten

Jeg dro til Frankrike for å kjenne på nettopp dette, frihet, og jeg kom hjem til Norge nå i fjor høst for samme grunn. Selvfølgelig er det også personlige grunner for min avgjørelse nå, akkurat som for nitten år siden, men jeg vendte tilbake nå for å finne frihet, som kvinne, som mamma, som tante, søster, venn, pianospillende sjokoladespiser, som menneske.

I Frankrike får kvinner betalt for seks uker permisjon før fødsel og ti uker etter fødsel. Menn får elleve virkedager. Om man er i form kan man be om å få jobbe til tre uker før fødsel/termin og få tretten uker etter fødsel istedenfor ti. Det betyr uansett at når barnet ditt er to og en halv måned gammel (egentlig mye før) må du lete etter plass i barnehage eller dagmamma. Det sier seg selv at tilknytning, ro og amming blir vanskelig i slike situasjoner. Man kan selvfølgelig gå til legen og erklære seg deprimert, men det skjuler den virkelige grunnen: At man føler man ikke har fått nok tid med barnet.

Franske kvinner blir derfor karrierekvinner som setter bort oppdragelsen av barna til dagmammaen («nounou») eller hjemmeværende kvinner som lager mat, passer barn, ordner hus og hjem, mens mannen jobber og sliter ute, kommer sent hjem, sosialiseres, bygger nettverk.

Noen kvinner gjør alt

Noen kvinner tar også en annen vri, slik som jeg: Jobber fullt, setter barna hos «nounou», reiser til og fra dagmammaen i spisepausen for å amme, pumper melk i de andres røykepauser, gjør unna husarbeid og matlaging på morgenen før jobb eller etter sengetid. Og holder det gående slik. Da er vel alle fornøyde? Rødstrømpene så vel som konservativ svigerfamilie? Likevel er det ikke nok. Og kropp og sjel sier til slutt stopp.

Det jeg vil ha fram her, er ikke medlidenhet. Det er i hvert fall ikke godt for kvinners sak, eller er det kanskje det? Det jeg vil ha fram, er at før vi er kvinner og menn, er vi først og fremst mennesker. Med diverse egenskaper, talenter, evner, ønsker, drømmer, tanker. Mye av dette blir forutbestemt ved gener, familieforhold og slikt, men mye trenger å vekkes for å bli til noe, for å blomstre. Jeg tror fokuset må settes på noe som er større enn Kvinnedagen, Farsdagen, Morsdagen, Bestemorsdagen, Valentinsdagen, Eldredagen, Vennedagen, Guidedagen.

Selvfølgelig er merkedager viktige, men det er alle de andre dagene det er flest av. Selv om Norge er en av de beste landene å bo i når det kommer til blant annet likestilling, må vi kjempe for grunnverdiene våre, som inkluderer og gir plass til alle, som gjør det lov til å være menneske, seg selv, uavhengig av legning, kjønn, familiehistorie, kultur, religion, tanker, alder. Mange ser på nordmenn som litt naive, men beundrer dem også, og vi må våge å beholde dette. For at et samfunn skal fungere trenger vi at alle bidrar. Vi må bygge mennesker, se at alle kan bidra, bare ved å være den de er.

Kommentarer til denne saken