Vi må våge å se på innvandrerkvinner som en ressurs

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Norge er et flerkulturelt samfunn, noe vi som nasjon bør se på som en berikelse.

DEL

MeningerInvitasjonene til arrangementer om kvinnedagen hagler inn på Facebook.  Norge, som både har kvinnelig statsminister, kvinner i ledende stillinger og menn som triller barnevogner, trenger vi markering av kvinnedagen?

I etterkrigstiden her i Norge var det kvinneorganisasjoner som ville ha det annerledes enn sine mødre, de kjempet for like rettigheter for kvinner og menn i arbeidslivet, kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og la til rette slik at arbeidsliv og familieliv kunne kombineres.

Disse kvinnene kjempet for selvbestemt abort og det ble opprettet krisesentre hvor kvinner som ble utsatt for vold i nære familierelasjoner kunne søke tilflukt.

Viktig

Jeg trenger altså ikke tenke lenge over at det er viktig at vi markerer kvinnedagen, både for å minnes hva våre medsøstre gjorde for oss, men også at vi har en gyllen mulighet til å invitere innvandrerkvinner på arrangement den 8.mars, slik at de kan de bli bevisst sine rettigheter her i Norge og lære opp sine døtre.

Mange av dem har vært avhengige av mannens inntekt hele livet fordi de selv ikke fikk ta utdannelse, de har vært frarøvet å dyrke sine egne interesser og muligheter i arbeidslivet.

Berikelse

Norge er et flerkulturelt samfunn, noe vi som nasjon bør se på som en berikelse. Hit kommer innvandrerkvinner med solide utdannelser, men så finnes det innvandrerkvinner som kommer fra fattigere land.

Disse kvinnene ble kanskje holdt hjemme fra skolen fordi familien ikke hadde råd til å sende dem dit. Dermed gikk de glipp av utdannelse og fremtidig jobb.

Stå sammen

Vi kvinner bør stå sammen med kvinnene som kommer hit. Vi må fortelle dem at her har vi som kvinner rett til å bestemme når vi vil ha barn og hvor mange.

Møter vi innvandrerkvinner som opplever vold i nære relasjoner, kan vi hjelpe til med å kontakte krisesentre så de kan søke tilflukt og få hjelp.

Støtte

De er én av oss, de skal være med å fortsette kampen for likestilling i dette landet, de trenger vår støtte og kompetanse så de føler at de er en del av felleskapet.

Jeg var på en fantastisk forestilling tidligere i vinter ved Drammens teater, der introduksjonssenteret hadde konsert. Det var nasjoner fra hele verden, de sang og spilte på norsk og sitt eget språk.

Det var som å få være med på en reise der vi fikk besøke landet deres, og så jobbet de beinhardt for å prøve å forstå oss og lære om vår kultur.

Talenter

De sang viser av Torbjørn Egner og andre kjente norske sanger. Bandet de hadde med seg var profesjonelle og de som sang og spilte ga så mye av seg selv, det var mange store talenter den kvelden.

I salen satt folk med tårer i øynene og ønsket dem mer en hjertelig velkommen til landet vårt. Det ble et godt møte.

Jeg tror at gjennom ulike former for kunst kan nasjonene møtes på tvers, få respekt for hverandre og se at de kan lære av hverandre.

Frem i lyset

Vi må våge å se på innvandrerkvinnene som en resurs. Kvinnene som har vært undertrykte må vi hjelpe å få frem i lyset slik at de kan skinne, de har så mange drømmer og så mye godt å komme med.

Vi kvinner i Norge har en viktig oppgave å ta tak i, vi må bli kjent med dem og fortelle hvordan de kan få det godt her, og hvordan de best kan bidra i samfunnet. 

Selv om språket kan være en utfordring har kultursektorene i Norge en ypperlig arena til å bli kjent med kvinnene så de blir en del av oss og kan være med å føre likestillingen videre i Norge.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags