Gå til sidens hovedinnhold

Var spørsmålet fra kollegaen min fordomsfullt?

Artikkelen er over 3 år gammel

Eller var det genuin nysgjerrighet?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mitt beste valg noen gang, var den gangen jeg valgte å bli lærer. I en jobb som lærer møter man alle typer mennesker, både i klasserommet og på personalrommet. Det er et fargerikt og inspirerende fellesskap med mange individer i alle rom og på alle plan.

Fordomsfullt?

Jeg jobber med ungdom med kort botid i Norge og for noen år siden fikk jeg et spørsmål av en kollega. Personen lurte på hvordan det var å jobbe med elever fra så mange forskjellige kulturer?  Kollegaen min stilte et enkelt spørsmål, men det rommet mer enn ett spørsmål. Ble spørsmålet fordomsfullt, var det genuin nysgjerrighet, eller var det min måte å tolke på som gjorde det til et komplisert spørsmål?

Et komplisert spørsmål krever utdypende svar og mitt svar ble som følger:

Bortsett fra språket er denne elevgruppa ganske lik andre elevgrupper på skolen. De er opptatt av skole og framtiden. De er i utvikling og hormonene kan løpe løpsk. Mange er aktive på fritiden, med fotball, volleyball, friidrett og annet.

Traumatiske

Flere har utfordringer og opplevelser fra barne- og ungdomsårene som har vært traumatiske. Noen bor med familien, noen med mor eller far, andre bor uten foreldre. Alle disse nyansene tar de med inn i klasserommet, disse tingene farger dem som personer, da er det kun en liten del som definerer dem som afghansk, polsk, latvisk, kinesisk, eritreisk osv. Eller?

Min kollega kikket overrasket og nysgjerrig på meg og stilte et nytt spørsmål: Hvordan er det å være kvinne sammen med dine elever? Et enkelt spørsmål? Eller?

Undertrykte

Et utdypende svar: Flere av elevene i klassen kommer fra land der kvinner er undertrykte og menn er overlegne, men jeg kan ikke gå inn i klasserommet med et utgangspunkt der jeg bekymrer meg for elevenes syn på meg som kvinne. For hvilke tanker hadde mange av disse ungdommene før de kom til Norge?

De kommer til et land, der læreren ikke slår når de svarer feil. Der respekt er i kraft av deg som person og ikke fra autoritær frykt. De møter en lærer, en kvinne med sølvgrått hår uten fryktens autoritet, men med lærdom og kunnskap om den nye verden.

Ikke bare kvinne.

De forstår raskt at jeg behandler dem med respekt og da respekterer de meg, uavhengig om jeg er mann eller kvinne, kristen eller ateist, lesbisk eller heterofil. Når jeg går inn i klasserommet, gjør jeg det i kraft av den jeg er og min profesjon som lærer, og da er jeg ikke bare en kvinne, men også et symbol på et fritt samfunn der alle kvinner og menn over 18 år har stemmerett, alle kan si det de mener, alle kan velge sin religion og vi kan velge hvem vi vil gifte oss med uavhengig av kjønn.

Etter disse to spørsmålene ble det klart for meg. Vi definerer alle mennesker ut ifra fødested, hudfarge, kjønn, etnisitet, religion og legning, ut ifra våre forestillinger om dem, uten å legge vekt på at vi er alle individer. Det er ikke forskjell på deg og meg bare fordi du er mann og jeg er kvinne det er mer sammensatt, det er summen av alt og derfor bør det ikke finnes vi og dem, men oss.

Fornuft

Gjennom spørsmål forventer vi svar som reflekterer egen fornuft og virkelighet. Og i det vi prøver å kategorisere putter vi alle i én boks. Ikke bare deg selv fordi du enten er, katolikk eller ateist, men alle andre som ikke har samme religion, språk eller hudfarge.

En genuin interesse kan, ved å stille et enkelt spørsmål, misforstås og skape en avstand mellom den som spør og den som svarer, fordi vi er så opptatte av vår egen virkelighetsoppfatning og overbevisning.

Handler spørsmålet om frykt for det ukjente, eller er vi genuint nysgjerrige? Handler svaret om en overbevisning om at det finnes kun en sannhet?

Overlegenhet

Norman Mailer, en amerikansk forfatter skrev: «Menn søker å knuse enhver kvinnelig egenskap som kan gi henne makt over mannen, for i deres øyne er hun allerede utrustet med den kraft som har frembrakt dem».

Er det slik vi skal møte hverandre, med overlegenhet fordi vi er redde for at de andre er bedre, flinkere, penere, klokere og ærligere. Alle de andre som ikke er som meg?

Når alle våger å være seg selv, fordi de er det, ikke fordi de tror det er slik de skal være. Når alle gir rom for alle, da slutter vi kanskje å stille spørsmål som går på hudfarge, religion, etnisitet, kjønn og legning, for det er bare en liten del av hvem du egentlig er.

Da tør vi å stille enkle spørsmål uten å risikere å få kompliserte svar tilbake. Eller?

Kommentarer til denne saken