«Det var en gang et menneske» er ikke historien om mennesket – det er historien om mannen

Nina Borge skulle vise ungene den gamle tegnefilmserien Det var en gang et menneske, men ble skuffet over at historiefortellingen har redusert alle kvinnene i serien til biroller.

Nina Borge skulle vise ungene den gamle tegnefilmserien Det var en gang et menneske, men ble skuffet over at historiefortellingen har redusert alle kvinnene i serien til biroller. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

I tegnefilmserien «Det var en gang et menneske» spilles alle birollene av kvinner.

DEL

MeningerDe aller fleste nedskrevne historier begynner med en mann, og det gjør også denne. En ung mann i trettiårene, utdannet arkeolog og hvis viktigste attributt er å være far til mine barn. Denne mannen har et nært og kjært forhold til den franske barneserien fra syttitallet som på norsk er oversatt til «Det var en gang et menneske». Han ville gjerne vise denne serien til våre døtre. Derfor rigget vi oss til i sofaen med fredagstaco, cola og høye forventninger.

Serien tar oss millionvis av år tilbake, og allerede i introen skurrer det for meg. Vi ser en apelignende skikkelse som går gjennom evolusjonen for så å tråkke seg gjennom menneskets historie og fram til i dag. Denne skikkelsen er ingen hvemsomhelst. På norsk heter han Ståle og han er alt fra neandertaler til romer, fra arbeider til arkitekt. Gjennom Ståle får vi belyst menneskets historie.

Dette er i utgangspunktet ikke problematisk så lenge man er såpass indoktrinert at man er vant til å lese om Jesus, Muhammad, Cesar, Ludvig, Henry, Washington og et tonn andre mannlige helter som har trøkt seg inn i historieboka. Problemet, for min del, ble tydelig i det øyeblikket da jeg satt der i sofaen med mine to jenter på fire og åtte, og så dem lære om historien vår fortalt av menn, om menn. I et perspektiv der kvinnene begrenses til historiske biroller.

Kvinnen som birolle

Det er ikke greit at mine døtre skal vokse opp i den tro at vi spiller biroller i denne verden. Ovennevnte serie viser ikke historien om mine formødre. Dette er ikke historien om mennesket, men historien om menn. Nå kan det selvfølgelig argumenteres for at dette er en snart førti år gammel serie, og hadde den blitt laget i dag ville den nok ha nyansert bildet noe. På en annen side er jeg ikke så sikker. Når jeg går i korridoren på rådhuset i Sandefjord, er veggen dekket av menn. Ansikt på ansikt av svarthvittbilder av menn som har styrt byen gjennom tidene. Vi teller 2018 og det er ikke ett eneste bilde av en kvinne der.

Så hvordan skal jeg kommunisere dette gapet mellom menn og kvinner til barna mine? De er så stolte av å være jenter, og har ennå ikke opplevd et snev av undertrykkelse. De vet ikke at hver dag de står opp, er det millioner av menn der ute som ser på dem som mindreverdige vesener. Folk som tror de ikke har evner til å styre eller mene, at selv menn i Norge trodde det samme for bare hundre år siden. At enkelte tror det ennå.

På den ene siden har jeg snakket mye med dem om kvinner i andre land. Kvinner som må dekke seg til, kvinner som ikke får gå på skole eller tjene egne penger – som ikke har rett til å bestemme over sitt eget liv. En verden så langt borte, at det høres mer ut som en skrekkfilm. Temaer så distanserte at de er vanskelige å identifisere seg med.

På en annen side har vi ikke snakket om den kvinnelige birollen, som er tettere på oss enn vi liker å tro. Selv i skjønnlitteraturen dominerer de mannlige hovedrollene. I sport, underholdning, på tv, i bøker, i mediebildet. I styrer, i sjefsroller, best betalt, mest makt. Selv begrepsbruken i det norske språket understreker kvinnens langvarige birolle. Opphavsmann, talsmann, fylkesmann og rådmann er eksempler på ord som i dag krever mer kjønnsnøytrale betegnelser.

Hvis historien ble snudd på hodet

Men, hva om vi snur historiefortellingen på hodet? Hva om de personene som ble fremhevet i historien var kvinnene som holdt samfunnet sammen mens krigene herjet? De som fostret barn, drev gårder og skapte de uformelle normene og reglene. Normer som har vært med å  forme det samfunnet vi har i dag.

Hva om heltene ikke var de som brakte døden med seg gjennom kriger og maktkamp? Hva om heltene var kvinnene som ble igjen? Jeg lurer på hvordan historien ville sett ut hvis kvinner hadde skrevet den. Hvis alt det kvinner har gjort i tusenvis av år hadde fått den anerkjennelsen det fortjener.

Jeg kan ikke la døtrene mine leve i den tro at kampen for likestilling er over. Ikke så lenge veggen på rådhuset er dekket av menn, ikke så lenge historiefortellingen reduserer oss til biroller. Kvinnedagen er fortsatt viktig for oss her hjemme! Det vil den være helt til den dagen historiefortellingen starter slik:

Det var en gang to mennesker. Sammen skapte de verden slik den er i dag.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags