Hva er det egentlig med Tolkien?

Agøy snakker om J.R.R Tolkien på Lørdagsuniversitetet, Tønsberg og Færder bibliotek, 19. oktober..

Agøy snakker om J.R.R Tolkien på Lørdagsuniversitetet, Tønsberg og Færder bibliotek, 19. oktober.. Foto:

Av
DEL

LeserbrevHva er det egentlig med J.R.R. Tolkiens bøker? Mange elsker dem, noen hater dem, overraskende få er likegyldige. Det er ikke til å komme fra at Ringenes herre, som vanligvis regnes som hans hovedverk, gjennom mange år har forsvart sin posisjon som en av verdens mest leste skjønnlitterære bøker. Den er også en av de mest omskrevne – Tolkien er visstnok den mest kommenterte engelskspråklige forfatter etter Shakespeare.

Hva skyldes denne særegne appellen og interessen? Handler det bare om dårlig smak, at enkelte aldri vokser fra sin «appetitt på barnaktig sludder», som en amerikansk kritiker i sin tid uttrykte det?

Vi trenger ikke bruke mye tid på de litterære og fortellermessige kvalitetene som skal til for at bøker kan fenge i det hele tatt. Det kreves en handling som får leseren til å gidde å bla videre, gjerne også spenning, humor og sex, samt et visst minimum av velskrevethet. Ringenes herre har alt dette, unntatt sex. Men det har også tusenvis av andre bøker, som ikke hogger tilsvarende tak i leserne.

Noe Tolkiens bøker derimot har, er bruken av subtile, nesten umerkelige teknikker som får leseren til å legge noe av seg selv inn i teksten. Det kan være slikt som å stimulere leseren til å legge sammen to og to, kombinere opplysninger i teksten og trekke slutninger av dem, og slik skape seg et rikere bilde av det litterære universet som skildres. Man oppdager ting. Det kan også være slikt som å lokke leseren, vanligvis helt uforvarende, til å fylle inn detaljer selv.

Mange Tolkien-lesere har skarpe bilder av personer, ting og steder i bøkene; de ser dem levende for seg (og her kan man jo beklage virkningene av diverse filmatiseringer!). De tror at dette er detaljert beskrevet. Men det er det faktisk ikke. Vi vet ikke om Aragorn har skjegg eller hvilken farge Pippin har på håret. Poenget akkurat her, er at bøkene er skrevet på måter som automatisk personaliserer dem. Man gjør dem til sine egne.

Dette personlige preget henger også sammen med perspektivet bøkene er skrevet fra. Ringenes herre er bl.a. en hyllest til tanken om at «small is beautiful», til variasjon og de mange fargerike fellesskap, mot uniformering og dyrkelse av det å være stor. Det er mange beske kommentarer i den mot 1900-tallets stormakts¬politikere, byråkrater, planleggere, markedsføringsfolk og organisatorer.

Mange som har anklaget Tolkien for å være virkelighetsfjern og uaktuell, synes å ha oversett dette forholdet. Opp mot de store og mektige setter Tolkien konsekvent de små og unnselige, og insisterer på at de både har rett til å velge for seg selv, og at de har viktige roller å spille, kanskje mens de mektige er opptatt på annet hold. Ringenes herre har et gjennomført – og håpefullt – småfolks-perspektiv, som virker tiltrekkende på mange.

Noe annet som appellerer – til noen, ikke alle – er selve grundigheten som er lagt inn i skildringen av det litterære universet, i dette tilfellet Midgard. Fiksjonen er at Ringenes herre er en del av et eldgammelt håndskrift, som ikke er skrevet av Tolkien, bare oversatt av ham. Det gir på mange måter inntrykk av å være autentisk, både ved sin ufullstendighet – akk, så mye leseren gjerne skulle visst mer om! – og ved sin indre konsekvens.

Vi får liksom et blikk inn i en annen tid og en annen verden, og til en viss grad kan vi utforske den, uavhengig av handlingen i romanen. Det går an å lære seg alvespråkene og skriftsystemene. Det går an å skrive artikler om sosial struktur i hobbitsamfunnet, og om Gondors økonomiske historie. Man kan se det som et spill eller en lek, og mange får lyst til å tilbringe tid i Midgard, så å si. Slik utforskning kan være moro, men den kan også støte noen bort, enten fordi de synes det blir for fremmed og nerdete, og/eller fordi de oppfatter det som virkelighetsflukt.

Beslektet med dette, men dypere og mer allment, er den dragende følelsen av ekthet som midgardsbøkene kan formidle. Professor Tolkien, som var en meget lærd filolog, pøste hele sin betydelige kunnskap inn i skrivingen av dem, og ville (i alle fall delvis) gjenskape det han mente var den tapte gammelengelske nasjonalmytologien. Tross alle omvandlinger er dette merkbart i Ringenes herre, ved at leserne (for det meste uten de samme kunnskapene) merker at det ikke er noe juks med den. Den er ikke bare «funnet på», men har sine røtter i ekte tradisjoner, ekte historie som forfatteren følte seg dypt forpliktet overfor. Disse røttene er en viktig grunn til at mange gjør den så mye til sin. De kjenner seg igjen, og får slik sett bekreftet sin identitet.

Den aller viktigste grunnen til Tolkiens vedvarende appell ligger trolig likevel et annet sted. I Ringenes herre holder Tolkien fram et knippe gamle dyder, som vennskap, ydmykhet, trofasthet. Og ikke minst holder han fram den enkeltes personlige moralske ansvar. Den fromme katolikken Tolkien mente at bøker som Ringenes Herre kunne formidle fundamentale sannheter om menneskenes vilkår i en syndig verden, gi leserne en sjanse til å gjenoppdage dem, etter at de var blitt «dyppet i myter».

Det var ikke virkelighetsflukt han ønsket å by på, men et friskt (og sant, mente han) perspektiv på virkeligheten. I en tid preget av sekularisering og etisk relativisme våget han å insistere på at det finnes absolutte verdier. Og dette verdisynet er en nøkkel, på den måten at mange lesere finner det forfriskende og tiltrekkende med tydelige og svært ærlig mente verdier, satt inn i en ramme de ikke opplever som moraliserende eller forkynnende.

Tolkiens bøker fungerer på mange plan. Det gjør dem ualminnelig slitesterke. Man kan vende tilbake til dem mange ganger, og alltid oppdage noe nytt, se nye sammenhenger og øyne nye dybder.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags