Vi må slutte å seksualisere mektige menn. Jeg har gjort det selv.

Jakob Semb Aasmundsen er spaltist i Tønsbergs Blad.

Jakob Semb Aasmundsen er spaltist i Tønsbergs Blad. Foto:

Av

Det er på tide at vi snakker om et av tabuene i #metoo-debatten.

DEL

KronikkEr det noen jeg respekterer, er det dem som står fram i #metoo-kampanjen. De tøffe kvinnene (og mennene) som deler sine vonde historier om overgrep og seksuell trakassering.

Jeg er veldig takknemlig for at de er med på å skape en revolusjon som er langt på overtid, en revolusjon som tar oppgjør med overgrep og trakassering.

I dag har jeg likevel lyst til å tilby et annet perspektiv. Ikke for å undergrave de andre stemmene, men for å gjøre debatten mer nyansert.

Jeg ønsker å fortelle en av mine #metoo-historier.

Jeg følte meg smigret

– Gratis shots til alle!

En kvinne kommer brautende inn på hotellrommet hvor jeg sitter. Før jeg rekker å blunke får jeg et shotteglass med Absolut Vodka i hånda.

– Skål!

Rundt meg er det full fest. Noen ligger intimt og koser i dobbeltsenga, andre står og snakker eller danser. Jeg ser en ung kvinne som har tatt av seg kjolen og sprader rundt kun iført strømpebukser. Dette høres kanskje ut som en scene tatt ut av TV-serien Skam, men er faktisk nachspielet til et politisk arrangement.

Jeg sitter på senga i det festglade rommet og sender meldinger med en kjekk, eldre mann jeg har møtt under arrangementet. Tidligere på kvelden hadde han satt meg på fanget sitt. Jeg var «så søt» sa han. Nå fikk jeg meldinger om at han ville møte meg. Han er godt etablert politiker, jeg er ung og lovende.

Jeg takket ikke ja til forespørselen, men jeg husker at jeg følte meg smigret. Jeg må innrømme at jeg flørtet tilbake. Det var spennende at han prøvde seg, selv om jeg visste at det var galt.

Jeg hører liknende historier når jeg snakker med venninnene mine om dating og menn. Mange kvinner og feminine homofile menn tiltrekkes av maskuline, bestemte menn. De skal gjerne ha litt makt, og de skal vise at de kan jage oss.

Det er også dessverre disse mennene som går over streken og begår seksuell trakassering.

Feminitetens forbannelse

Maskulinitet er idealisert fra krybbe til grav. Det maskuline er det fysisk sterke, det dominerende og det rasjonelle. I barndommen demonstreres dette gjennom sport, gjerne fotball. Fotballspillerne er de maskuline «gutta», og dem jentene (og noen av guttene) forelsker seg i.

Det feminine er mykt og beskjedent og vises gjennom kreative aktiviteter, som skuespill, musikk og dans. Feminine gutter er klappet fram av lærere, men blir aldri de mest populære blant sine jevnaldrende.

I voksenlivet blir maskulinitet seksualisert. Praktiske og fysisk krevende yrker, som politi eller brannmann, blir sett på som virilt og sexy. Det er noe tiltrekkende ved menn i uniform. Men det maskuline kan også tilsvare makt. Makten bygges på blant annet penger eller viktige posisjoner. I næringslivet, i filmbransjen eller i politikken.

De feminine lider av noe jeg kaller feminitetens forbannelse, en forbannelse som bygger på et interessant paradoks: Det feminine blir holdt borte fra makt, men er lidenskapelig tiltrukket av den.

«Makt er det ultimate kjærlighetsdop», sa den amerikanske politikeren Henry Kissinger på 70-tallet. Kissinger var kjent som en pikenes jens til tross for å ikke være et fruktfat. Damene flokket visstnok rundt ham på grunn av posisjonene og titlene han holdt.

Noen mener dette har rot i evolusjon. «Ifølge evolusjonsteorien tiltrekkes kvinner mer av menn med suksess fordi det vitner om at de har gode egenskaper som forsørgere,» sier den norske psykologen Kristin Spitznogle til VG. «Menn med makt har en maskulinitet som vi kvinner tiltrekkes av,» understreker hun.

Ideen blir også oppretthold i populærkultur. Makt og suksess er ofte romantisert og seksualisert, slik som i Fifty Shades of Grey, hvor mangemilliardæren Christian Grey greier å forføre og etablere et BDSM-forhold til den uskyldige, unge Anastasia Steele.

Grensene viskes ut

Misforstå meg rett. Oppførselen til menn som Harvey Weinstein og Donald «Grab them by the pussy» Trump er helt uakseptabel. Overgrepene og den seksuelle trakasseringen som har kommet for dagen er nettopp det – overgrep og seksuell trakassering. Mange av dem er gamle, ekle griser, og det er mye «garderobepratkultur» som menn må å ta oppgjør med.

Jeg tør likevel banne på at det er mange oppigjennom årene som har både flørtet, latt seg smigre og frivillig gått til sengs med disse mennene. De feminine har latt seg begeistre av den maskuline makt. Ikke bare det, de har utnyttet den for å komme seg opp i systemet. Jeg har nesten gjort det selv.

Dette gjør at grensene viskes ut, særlig når alkohol er innblandet

«Jeg har ikke alltid vært bevisst nok på egen rolle i alle situasjoner, særlig uformelle og private,» skrev Trond Giske i sin facebook-status sist søndag hvor han meldte at han trakk seg som nestleder i Arbeiderpartiet. Jeg får litt vondt av Giske, fordi jeg tror ham. I kraft av sin makt har han nok fått mye positiv oppmerksomhet og respons i noen situasjoner, noe som har påvirket dømmekraften hans i andre.

Det er derfor på tide at vi snakker om det siste tabuet i #metoo-debatten, nemlig at det feminine også må ta ansvar. Dette er vanskelig å argumentere uten at maktmisbrukerne og overgriperne kupper samtalen og unnskylder sin egen kvinneundertrykkende oppførsel. For la oss gjøre det klart, dette handler ikke om å utpeke ofre for overgrep, seksuell trakassering og voldtekt til syndebukker.

Men jeg tror likevel at også de feminine kreftene i samfunnet må være bevisste på sin rolle i opprettholdelsen av den mannssjåvinistiske kulturen vi lever i. Vi må slutte å seksualisere mektige menn. Vi må slutte å flørte med makt og dominerende maskulinitet. Og vi må bli flinkere til å si konsekvent nei, ikke bare når det passer oss. Vi må sette klare grenser.

Vi er midt oppi en revolusjon, men som med alle andre revolusjoner må det skje en omveltning i alle leire.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags