Kjære Shortsmoralist. En olashorts er ikke seksualisert, det er du som har et seksualisert blikk på det.

VARME TANKER: Kamilla Danielsen mener alle bør kunne gå i den shortslengden de vil, uten at noen skal se på dem med et seksualisert blikk.

VARME TANKER: Kamilla Danielsen mener alle bør kunne gå i den shortslengden de vil, uten at noen skal se på dem med et seksualisert blikk. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerAvisa Morgenbladet har satt i gang en ny spalte som kalles Estetikeren. Her kan folk stille spørsmål til kunst- og motekulturhistoriker Ragnhild Brochmann. Det hadde en person som kaller seg Shortsmoralisten valgt å gjøre lørdag 26. mai.

Da jeg satt ved frokostbordet og bladde gjennom avisa leste jeg overskriften ”Hvordan kan det ha seg at vanlige unge jenter går i et så seksualisert plagg?”.

Dette lurer Shortsmoralisten på, og jeg kjenner jeg begynner å riste av frustrasjon allerede der. Mens jeg setter halvparten av kaffen i halsen leser jeg videre.

«Kjære Estetiker! Jeg har i lengre tid forundret meg over de ekstremt korte olashortsene som mange unge jenter går i. Disse hvor du ser deler av rumpa stikke nedenfor som om det var en truse. Her lurer jeg på: Hvordan kan det ha seg at vanlige unge jenter går i et så seksualisert plagg? Vet de egentlig hva slags signaler de sender? Og hvordan kan det ha seg at et sånt plagg blir «allemannseie» når det ser ut som noe fra gjenglemtkurven i Paradise Hotel?»

Nå klarer jeg ikke sitte stille lenger, jeg må reise meg opp fra stolen og bevege på kroppen. Jeg burde kanskje ikke være overrasket, men likevel blir jeg det.

Det er så mye jeg vil fortelle denne selvutnevnte Shortsmoralisten. For selv om hen bare stiller spørsmål er det noe ved disse spørsmålene som gjør meg rasende. Jeg skal forklare.

Men først må jeg ta dere med tre dager tilbake i tid.

Tilbake til onsdag ettermiddag, da det er så varmt atte hjælp, og jeg tar en runde i klesskapet, finner ut at jeg trenger en ny shorts, og rusler en tur ned på Levis-butikken.

Det første som møter meg er et bord dekket av olashorts. Det er umulig å ikke legge merke til det. Lyse, mørke, sorte, og et par fargesprakende avklippede shorts ligger spredd utover bordet.

Min første tanke: Nei. Min andre tanke: Jeg er vel ikke tynn nok for disse, jeg? Min andre tanke: Jeg er altfor gammel for disse shortsene. Min tredje tanke: Jeg er vel for tjukk og gammel for disse shortsene, er jeg ikke?

Jeg beveger meg videre innover i butikken. Der henger det kun lange jeans. Det kan vel ikke være riktig at butikken kun selger så korte avklippede shorts? Samtidig ser jeg ikke noe annet som kan likne noe sommerlig. En ansatt kommer bort til meg, han ser skepsisen min lang vei. Før han rekker å spørre om jeg trenger hjelp sier jeg «er dette alt dere har?» Han ser brydd ut, nesten litt flau. «Ja», sier han, «dessverre».

Jeg spør for sikkerhets skyld: «Dere har ikke noe som er litt mindre kort?» og allerede her burde jeg stusse over hvorfor jeg ikke vil ha en så kort shorts, er det virkelig jeg som ikke vil, eller er det sånne som Shortsmoralisten som får meg til å bli usikker?

«Dessverre», sier han og ser ned i gulvet. Så skjer det noe. Han senker stemmen og forteller meg at han har prøvd å snakke med forhandler om at ikke alle er interessert i en så kort variant, og at flere kunder kommer innom for å spørre om litt mer stoff over rumpa, men at forhandler sier nei, det er dette som selger. Vi har en lang samtale rundt dette.

Og ja, han er en god selger, men også en skikkelig fin type. Og sikkert mye på grunn av hans forståelse for problematikken ender jeg opp med likevel å prøve på et par av shortsene som ligger framme på bordet.

Tilbake til lørdag morgen. Om du ikke deler min frustrasjon allerede, noe jeg selvfølgelig håper at du gjør, skal jeg prøve å forklare. For det første er det vanskelig å vite om jeg er i målgruppen Shortsmoralisten kaller vanlig ung, men jeg velger å ta utgangspunkt i at jeg er det. I denne personens spørsmål avsløres det en god del. For eksempel mener Shortsmoralisten at enkelte plagg er seksualisert, her: olashortsen. Da vil jeg bare få skyte inn at et plagg ikke i utgangspunktet kan være noe mer enn det du tillegger det.

En olashorts er ikke seksualisert, det er du som har et seksualisert blikk på det.

Og det får være din greie det, men ikke legg dine tanker om det over på henne som faktisk gikk med det plagget, tilfeldigvis foran dine øyne.

For min del må du gjerne sitte hjemme og seksualisere ting du ser, men hold det for deg selv, jeg skal fortelle deg hva som skjer hvis ikke:

Det er ingen hemmelighet at unge mennesker i dag ofte er usikre på egen kropp, seksualitet, identitet osv. Det er helt normalt og det skal de få lov til å være. Men sånne som deg, Shortsmoralist, gjør det ikke enklere for noen, nei, du er faktisk med på å bygge oppunder denne usikkerheten. For du spør om jentene med olashorts vet hvilke signaler de sender, og hvilke signaler er det du tenker på da? Kan du være litt mer spesifikk? For om du spør om de vet at de sender ut seksualiserte signaler er ikke dette nødvendigvis riktig utgangspunkt å ta. Men det at du ser på dem på en seksualisert måte stemmer nok, og det uroer meg. Jeg syns debatten, som er mye større enn dette, rundt om jenter vet hva de gjør eller ikke gjør, og hva slags signaler de sender og ikke sender, har blitt helt katastrofal. Det er sånne som deg, Shortsmoralisten, som begrenser unge jenters frihetsfølelse.

Ikke gjør den unge vanlige jenta til et offer for ditt seksualiserte blikk, nå må du skjerpe deg.

Tilbake til Levis-butikken og prøverommet. Jeg knepper igjen olashortsen. Den sitter perfekt! Jeg blir overrasket over hvor bra jeg føler meg i den.

Den gjør at jeg kan bevege meg helt fritt, føler meg fin og får lyst til å gå ut i sola og ta verden med storm.

Dette hadde jeg ikke trodd da jeg så den ligge der på bordet og lyse imot meg. Jeg river av lappen, beholder shortsen på og går til kassa. «Jeg syns det er skikkelig kjipt at jenter som ikke føler seg vel i disse korte shortene ikke finner et passende alternativ i butikken deres, jeg vil at alle skal gå med klær som får dem til å føle seg fine og flotte og bra», sier jeg, «men jeg likte denne skikkelig godt, så jeg beholder den på hvis det er ok?» sier jeg. Han nikker, jeg betaler og går ut av butikken med hodet hevet.

På vei hjem sender jeg ut minst tre ulike signaler: 1. Jeg har en kropp. 2. Jeg er kledd i en shorts. 3. Jeg skammer meg ikke. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags