Tunstad er jo en kunnskapsrik biolog så det burde ikke overraske noen. Alt vi gjør som kutting av busker og kratt, bruk av sau og storfe til beiting, og sprøyting av rynkerose, fører selvsagt til endring i det biologiske mangfoldet. Tunstad mener denne endringen er uheldig, og kaller det hærverk.

Jeg deler Tunstads frustrasjon over begrepet rundt gjengroing eller som vi ofte hører at «Norge gror igjen». Gjengroing er bare at naturen tar tilbake noe vi en gang fjernet. Men her er det viktig å ha nyansene klart for seg.

Mye av vår påvirkning har gitt mer variasjon i natur og grunnlag for bærekraftig høsting.

Mer om det senere.

Siden Tunstad er så opptatt av de økologiske sammenhengene og ønsker seg en fri utvikling på hele Moutmarka uten menneskelig påvirkning, må vi nok gå et skritt videre i å forstå både historien og økologien her. Jeg var så heldig i noen år å lede et prosjekt «Mennesket og Naturarven» som fokuserte på det faktum at vi som mennesker gjennom en lang historie både er en del av og har påvirket naturen rundt oss. Slik alle andre arter også påvirker det økosystemet de er en del av.

Bærekraftig utnyttelse

At vi som mennesker nå, med vår livsstil og store antall, kanskje mer ødelegger natur, kan vi raskt være enig om. Men det prosjektet jeg ledet så på sammenhenger der mennesker har levd tett på naturen og utnyttet ressursene der så bærekraftig som det går an. Tradisjonell naturbruk har verdier knyttet til høsting og matproduksjon som er langt mer bærekraftig enn mye av dagens industrilandbruk.

Men slik «tradisjonell økologisk kunnskap» som det også kalles, har liten mulighet til å overleve i dagens samfunn med høye krav til effektivitet og inntjening. Derfor forsvinner nå både kunnskapen og effekten på naturen de gamle driftsformene hadde. Og med det også et artsmangfold som var knyttet til dette.

Ja, det er ikke et artsmangfold slik naturen ville skapt det uten mennesker til stede, men nå er vi nå engang her som en del av naturen, med vår påvirkning på godt og vondt.

Det er til og med nedfelt i internasjonale konvensjoner at vi skal ta vare på og holde i hevd tradisjonell naturbruk der den bidrar til økt biologisk mangfold og bærekraftig utnyttelse (FN konvensjonen om biologisk mangfold – CBD).

Historiske fotavtrykk

Det man ønsker å oppnå med aktiv skjøtsel av enkelte områder, som Moutmarka, er å ta vare på nettopp de positive sidene av vårt historiske fotavtrykk i naturen gjennom en så bærekraftig høsting og bruk som mulig. Til fortrengsel for noen arter og til fordel for noen andre. Og også rett og slett fordi de gamle driftsformene skaper et landskap vi liker og som har store estetiske kvaliteter.

Jeg har lekt, vandret og jobbet på Moutmarka gjennom hele livet. De første turene hadde jeg der midt på 60-tallet. Landskapet var åpent men med områder med tett buskvegetasjon, små skogpartier og store beitearealer. Jeg husker spesielt flokkene av hester vi smågutta var ganske redd for når de kom løpende mot oss.

Fugleliv i endring

Som fugleinteressert, og senere aktiv i Ornitologisk forening og Store Færder fuglestasjon og som utdannet biolog har jeg fulgt utviklingen av fuglesamfunnet på Moutmarka nøye.

Nattergalen er en karakterart på Moutmarka og gleder mange med sin flotte sang. Jeg har selv hatt gleden av å guide store grupper folk der hvert år for å oppleve denne flotte fuglen. Den bestanden har økt mye gjennom mange år og har over flere år nå vært det vi kaller en mettet bestand. Det er ikke plass til flere.

LES OGSÅ: Færder nasjonalpark gjør sitt beste for å jage nattergalen fra Verdens Ende

Det er ikke bare på Moutmarka en finner en tett bestand av nattergal. Videre østover mot Grepan, Grevik, Ramsen, på Hvasser, mange steder på Tjøme og rundt i Vestfold, og faktisk mange steder i Sør-Norge, har nattergalen inntatt nye områder. Helt opp til Trøndelag finner vi nå denne flotte fuglen. Fortsatt er det en meget god bestand på Moutmarka og områdene rundt. I fjor vår kunne jeg stå på et høyt punkt i Moutmarka og telle mer enn 10 syngende fugl samtidig. Så langt i år tyder det på at det samme vil være tilfelle.

Men samtidig med at nattergalen økte i antall, var det andre arter som ikke fant det like attraktivt å være der. I min ungdom var tårnfalken et fast innslag, jordugler rastet og jaktet der under trekket, store stærflokker av ungfugler hadde opphold her i lange perioder for å søke næring i beitelandskapet, enkeltbekkasiner var veldig vanlig i de litt mer sumpaktige områdene, viper både hekket og rastet her. Tornskate hekket årlig. Alle disse artene er sjeldnere å se nå og det er arter som er knyttet til landskap som er mer åpent og gjerne med mosaikker av åpne sletter, beitemark, og busklandskap.

Inndelt i soner

Moutmarka har av eksperter vært kartlagt i detalj for å vite hva vi har der av biotoper, naturtyper og arter. Kartleggingen har satt forekomstene inn i et historisk perspektiv og pekt på effekter av endringer fra Moutmarka var et beitelandskap hvor også husdyreiere gjorde mye manuelt arbeid med fjerning av trær og busker. Hele Moutmarka er så inndelt i mange ulike soner, karakterisert ved floraen og fuktgradienter.

For hver sone er det så anbefalt nøye tiltak for skjøtsel for å oppnå maksimal effekt for å få tilbake eller styrke forekomster av ulike arter. Dette kan være orkideer og mange andre blomsterplanter, insekter, kransalger, salamander, og i det hele tatt et stort spenn av arter og naturtyper.

Det spesielle med Moutmarka er den store variasjonen i natur over så små avstander. På noen meter kan naturen variere mellom tørre gressenger, fuktenger, krattskog, fuktskog, edelløvskog, tjern og våtmark for å nevne noen.

I planen for forvaltning er det lagt opp til å bevare denne variasjonen. Deler av området er også lagt av til det som heter fri utvikling. Her skal naturen få gå sin gang uten vår påvirkning.

Manuell rydding

Når det gjelder behovet for at vi rydder med motorsag så må vi se det også i et historisk perspektiv. Det har alltid vært sånn at manuell rydding har vært viktig i kulturlandskapene i Norge. En misforståelse jeg ofte hører er at setre i fjellet gror igjen i mangel på beitedyr. Seterlandskapet ble skogfritt primært fordi man hogget all skogen for å ha ved til å koke ost av melk. Når skogen først er hogget, vil beitedyr kunne hindre ny skog å vokse opp.

Når Moutmarka en gang i historien ble beiteland og åpent var nok det fordi folk først hogget og ryddet plass. For å gjenskape det beitlandskapet og variasjonen mellom det og skog og busklandskap, må det til en periode med manuell rydding igjen. Vi har også fjernet mye av den fremmede planten rynkerose som ikke hører hjemme her men fortrenger naturlig arter. Den manuelle ryddingen er et langsiktig prosjekt over flere år.

Slåpe er det ingen beitedyr som er glad i å spise, så den må fjernes manuelt over flere år der vi ønsker åpent areal. På sikt er målet at riktig bruk av beitedyr vil holde landskapet i hevd slik det var tidligere når det ble brukt aktivt av husdyreiere. Rett antall beitedyr, rett type dyr, og rett beitetidspunkt, er en del av bildet for å oppnå positiv effekt på mangfoldet. Vi er på rett vei. Tornskaten er tilbake, tårnfalken har jeg sett jakte der flere ganger nå.

Friluftsliv

Og så må vi ikke glemme friluftslivet. Det viktigste vi kan gjøre for god naturforvaltning i et demokrati er å gjøre folk glad i natur og være ute i den.

Her er Moutmarka veldig viktig. Området innbyr til tur, naturglede og refleksjon. Vi teller med automatiske tellere folk som ferdes der og det er tusenvis i året. Moutmarka gir livskvalitet til folk og leveområder for et stort mangfold av arter.

Rett skjøtsel er en vanskelig øvelse. Akkurat nå er vi inne i periode noen år med høy aktivitet. Så får vi håpe vi lykkes fram mot målene i forvaltningsplanen og de faglige rådene fra en rekke biologer som har kartlagt området i detalj.