Nattergalen kom i går. Igjen.

Du nyter den kjølige vårlufta, solstrålene, det svake grønnskjæret, fluer og humler – og så hører du ham, svakt. Men det er unektelig ham, og hjertet gjør et lite hopp.

Om natta, derimot, gir han deg vårens mest forførende opplevelse. Buskene er sorte skygger mot den blekblå himmelen. Luften er kjølig, lydene følger bakken, og når deg med full romklang. Alt annet er tyst. Du hører bare nattergalen.

Det er dette som gjør våren magisk på Verdens Ende.

Han forfører henne

Jeg skriver «han» – det er hannen som synger. Dette handler om sex, om å synge så kraftfullt og vakkert at «hun» blir forført. Fugler som synger vakkert, er sjelden vakre å se på. Han er grå og unnselig, men det betyr lite. Det hun er ute etter, er et trygt sted å legge egg.

Snart blir jeg nødt til å skrive «var» - Færder nasjonalpark gjør sitt beste for å jage nattergalen fra Moutmarka. Grunnen er at de samme buskene som nattergalen hekker i, er de som nasjonalparkledelsen fjerner – på grunn av «problemet med gjengroing». De vil bevare kulturlandskapet.

Nattergalens foretrukne hekkeplass er tett buskas i skogkanten, nær bakken. Det var veldig mye av dette i Moutmarka for ti år siden. I dag er det lite. Nasjonalparkledelsen har ryddet opp.

Jeg har hørt på nattergalen i utmarka i tjue år – det har aldri vært færre enn nå.

Nedgangen startet for en ti års tid siden. Det var da de gikk løs på vegetasjonen med skogbruksmaskiner. De brølte på sene vinterkvelder - knakingen av trær som ble revet opp, knasingen av kvister, lukten av diesel.

Noen enslige trær fikk stå igjen. De står der fremdeles – alene på en forblåst vidde. Ingen trær vokser slik – for å overleve januarstormene, står de i klynger med tett buskas rundt. Men de ser pene ut nå som det er ryddet opp rundt dem – ensomme, «stolte» trær mot solnedgangen. Som på et postkort.

Forblåst slette

Hærverket fikk vedvare i uker – og så, endelig en dag var Moutmarka atter en gang «slik den skal være» - en forblåst slette der avrevne kvister river opp leggene dine. Men pen å se på, det er den som sagt. Som et postkort fra 1967.

Deretter slapp de ut villsau, og sa at disse skulle holde kulturlandskapet åpent. Selv om alle visste at bare geiter duger til slik.

Så i alle år etterpå, senest i vinter, har det gått folk der ute og pyntet med motorsagene sine. De jobber hardt for å bevare nasjonalparken «slik den skal være». Mens nattergalen får færre steder å bo.

For tjue år siden talte jeg 14 hekkende par i og rett rundt min egen hage, som grenser til Moutmarka. I dag har jeg to – i hagen.

Samtidig er Moutmarka altså blitt slik den skal være: Gresset er tre millimeter høyt, blomstene spises før de springer ut. Alt er ryddig, pent og tilrettelagt.

Nedbeitede jorder er ikke stabile økosystem

Vi gjør det av hensyn til artsmangfoldet, er svaret du får om du spør. Det er et slags poeng: Hvis vi beholder Moutmarka som den ødelagte beitemarken den var, kan vi også beholde noen tilpassede arter, gjerne insekter. Hvis vi fjerner kulturlandskapet, risikerer vi at disse forsvinner.

Dette er vanligvis arter med sørlig utbredelse, som har fulgt landbruket nordover.

Men det er ikke slik at Moutmarka hadde vært tom, dersom den hadde utviklet seg i fred. Mange av de gamle artene ville fortsatt vært der – og nye ville kommet til. Noen av dem, langt mer sårbare.

Og – dette krever litt innsikt i økologi – et nedbeitet jorde er ikke et stabilt økosystem – det er, økologisk sett et stadium veldig tidlig i den naturlige suksesjon. Klimakssamfunnet – det endelige økosystemet på Moutmarka – ville være edelløvskog – et økosystem med høyere biologisk mangfold enn dagens barberte postkort.

Men selvsagt – lar vi nasjonalparken utvikle seg slik, feiler vi på to viktige områder: Naturen ville ikke lenger likne på den vi husker fra barndommen. Og den ville være «gjengrodd».

Naturen står aldri stille

Den første nattergalen på Tjøme sang på Hvasser tidlig på 1960-tallet. Det satt også en og sang i Ormeletkrysset mellom 24. mai og 15. juni 1963. Siden er de blitt flere.

Det kreves ikke mye å verdsette en magisk natt i mai. Det krever litt mer å forstå at naturen aldri står stille – at den alltid forandrer seg. Det er en umulig drøm å tro at vi kan stanse utviklingen i 1967 eller 1976 – forutsetningen for at det i det hele tatt eksisterer liv på jorda, er forandring. Det eksisterer ingen økosystemer i balanse – de er alltid i ubalanse – det er ubalansen som driver evolusjonen.

Hadde verden vært slik den var i gamledager – ville vi fremdeles vært bakterier.

Men Færder nasjonalpark forsøker å bevare Moutmarka slik den var i 1967. For å få til det, griper de til drastiske midler. Og utrydder samtidig nattergalen – og en del andre arter jeg ikke har sett på en god stund nå.

Om vi ikke godtar andre argumenter, kan vi i kanskje gå med på at å hugge trær til fordel for plen – er litt merkelig i en tid da alt ellers handler om å redusere utslippene av CO2 til atmosfæren? «Gjengroing» suger CO2 ut av lufta. Det vet også alle økologer.