Om idioter, hønsehjerner og andre kaklende

SKREMMENDE: Det er et paradoks at i en tid da kompetanse avkreves for alle mulige slags sysler; du kan snart ikke gjøre noe uten formalkompetansen på plass, kan hvem som helst pukke på sin RETT til å være politisk kommentator, skriver Jack Wang.

SKREMMENDE: Det er et paradoks at i en tid da kompetanse avkreves for alle mulige slags sysler; du kan snart ikke gjøre noe uten formalkompetansen på plass, kan hvem som helst pukke på sin RETT til å være politisk kommentator, skriver Jack Wang. Foto:

Av
DEL

LeserbrevJeg gjorde en observasjon forleden. Den var interessant. Den er knyttet til metode, ikke til innhold (det siste er så betent at jeg ømmer meg bare jeg tenker på det; det er komplett umulig å røre ved dette emnet uten at verk renner ut, en motbydelig blanding av puss og guffe; en pine så fæl at jeg simpelthen ikke hæler).

Altså, en trådstarter på et nettsted tar tak i et samfunnsproblem mange har dilla på. Under overskriften «folkeopplysning» redegjør hun for det hun mener må være grunnleggende viten før man kaster seg inn i ordskiftet.

Siden hun er et liberalt menneske med et raust syn på sine medmennesker, innkasserer hun i løpet av kort tid flere titalls kommentarer, de fleste fra folk som er uenige. Da skjer noe tankevekkende: Kvinnen idiotforklares! Hun kan ikke være riktig navla som påstår det hun påstår. Bare tullinger hevder sånt.

Vi har altså en situasjon der en kvinne bringer noe til torgs som hun mener er grunnleggende, som er elementært, men som ifølge andre «kunnskapsrike» er så dumt at bare dåsemikler kan skrive det. Maken til analfabetisme skal en lete lenge etter, skriver en mann, og vifter så frenetisk med kunnskapssabelen at han nesten drotter av sadelen. «Tidenes mest idiotiske trådstart! Gratulerer!»

Det slo meg hvor besynderlig dette var. Et menneske som etterlyser kunnskap, blir selv beskyldt for å være kunnskapsløs, i et språk så autoritært at byggverk rister og fjellene skjelver. For hun er ikke bare dum, hun er «idiot». Et uttalt ønske om en mindre idiotbasert debatt, er altså så idiotisk at bare «idioter» kan be om det ...?

Hva jeg tenker etter å ha skumlest passiaren (det må være noe alvorlig galt fatt med den som orker å sette til livs hele den digre dynga med utskjellinger)?

Jeg tenker at det er en besynderlighet ved ytringsfriheten at den er en rettighet.

Én gang var det å være kommentator et fag. Det var en profesjon man ble eslet til gjennom prøving og feiling. Tanken måtte glødende på ambolten, som Jens Bjørneboe skrev; den måtte hamres og formes før den ble satt på prent. En forutsetning var at man evnet mer enn uartikulerte brøl. Mer enn utdannelse ble det krevd av skriveren at han hadde dannelse. Det handlet ikke om servilitet; man fikk synge med den stemmen man hadde. Men man måtte faktisk synge. Ulyd ble ikke tolerert; kakofoni hørte hjemme i hønsegården.

Det er et paradoks at i en tid da kompetanse avkreves for alle mulige slags sysler; du kan snart ikke gjøre noe uten formalkompetansen på plass (ikke engang vaske bestemor i ræva), kan hvem som helst pukke på sin RETT til å være politisk kommentator. Ikke fordi de kan, ikke fordi de evner, men fordi de har så ubendig lyst. Og den lysten er det en MENNESKERETT å gi uttrykk for.

For vi har gjort kakkel til en menneskerett det er moralsk forkastelig å krenke. Den som påpeker ulyd som den ulyden den er, er derfor i slekt med diktatorer. For bare totalitære vil sette knebel på folk; det er bare eneveldige herskere og deres lakeier (redaktørene) som motsetter seg meningsmangfoldet.

Jeg? Jeg vet ikke ...

Men jeg vet at jeg er ei kløne på instrumenter. Om du gir meg en gitar eller et piano kommer ut på ett; jeg kan ikke spille uansett. Men det er klart, jeg kan hamre på tangentene. Det blir ikke musikk av det, men det blir lyd.

Eller ulyd, for å være presis.

Spørsmålet er om det er tilstrekkelig til at jeg kan avholde konsert ...

Og om det er en forbrytelse mot mine rettigheter å be meg holde meg til det jeg kan ... Eller i det minste ta en leksjon eller to før jeg utsetter omgivelsene for mitt pling-plang.

Jeg synes ikke det. Kakkelet i kommentarfelt og på sosiale medier, er nå så øredøvende at det ikke er ørens lyd å få. De hylende og vrælende og iltert skrikende er snart de eneste som høres.

Spørsmålet er om ikke de som mener at kakkel bør avgrenses til der det hører hjemme, har et poeng ...

At hønsehjerner bør holde seg i hønsegården..?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags