Jeg trenger denne stillheten, som bare hjemme kan gi meg

Foto:

Av
DEL

MeningerDa jeg studerte i Bergen og skulle hjem på ferie, var det flere studievenner av meg som ble misunnelige. Det var ofte bergensere, som ikke kunne dra hjem på ferie, fordi de allerede var hjemme. Da jeg flyttet til Oslo skjedde dette mye oftere, jeg møtte folk som sa at de skulle ønske de var fra et annet sted enn Oslo, sånn at de også hadde et sted de kunne ta tog eller fly hjem til. Det var kjedelig å være fra Oslo, fordi de alltid var hjemme. Og jeg, som alltid hadde drømt om å flytte til storbyen, hadde ikke tenkt på det sånn før.

Jeg har ikke alltid tenkt på Nøtterøy som hjemme. Da jeg flyttet hjemmefra som 19-åring var jeg fast bestemt på å kalle det nye stedet mitt for hjemme, men hva skjedde da jeg skulle hjem? Da ble det bare kalt Nøtterøy. Som 19-åring er vel mange fortsatt i opposisjon til det meste, og jeg skjønte før det hadde gått et år at dette ikke kom til å funke. Nøtterøy var jo hjemme, uansett hva jeg prøvde å overbevise meg selv om.

Jeg har vært veldig heldig, jeg har foreldre som fortsatt er sammen, de bor fortsatt i huset jeg vokste opp i. Jeg kan komme hjem for å puste i en ellers travel hverdag i hovedstaden. Jeg kan gå ned til fjorden og bare studere isen som sprekker opp og smelter, uten å bli forstyrret av trikken eller noen annen lyd. Av vennene mine hjemmefra kan vel under femti prosent relatere til dette. De fleste har foreldre som har gått fra hverandre eller de har blitt nødt til å flytte. Og de forteller at hjem liksom ikke føles som hjem lenger. Da føler jeg meg ekstra heldig. Jeg kan komme inn i stua hjemme og fremdeles kjenne de samme luktene som jeg gjorde da jeg var ti og femten og atten og tjuefem. Jeg kan stirre ut av det samme vinduet i andreetasje som jeg stirret ut av da jeg ikke fikk viljen min som elleveåring, eller som jeg stirret ut av og strigråt av kjærlighetssorg som sekstenåring.

I Oslo har jeg fått venner fra Sandefjord og Horten og Porsgrunn og alle sier dette, at de er glad for å ha et sted å komme hjem til, som ikke er Oslo. Jeg elsker Oslo, det pulserende bylivet er magisk, jeg elsker å kunne gå i fem minutter og så være midt på Youngstorget, midt på en konsert, eller midt inne i et fullstappa Litteraturhus. Men jeg trenger også denne stillheten, som bare hjemme kan gi meg. Å ikke ha tilgang på den ville vært et stort tap. Derfor tenker jeg at jeg kanskje en dag kommer tilbake, for å gi noen andre den muligheten jeg hadde. Å reise ut, å komme hjem.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags