Det er typisk norsk at det ikke er vår feil

RYSTET: Spaltist Lise Marie Sommerstad mener folk må ta mer ansvar selv.

RYSTET: Spaltist Lise Marie Sommerstad mener folk må ta mer ansvar selv. Foto:

Av

Jeg vil tørre å påstå at vi nordmenn er verdensmestere i ansvarsfraskrivelse. 

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

SpaltistDet nærmer seg valgkamp. Jeg med flere har en hverdag som er dominert fullstendig av september 2017, og hvem som skal innta regjeringskontorene. I den forbindelse starter kampen om å være mest mulig sexy for velgerne.

I år, som i 2015, 2013, 2011, 2009, og garantert lenger bak, handler veldig mye om å gjøre hverdagen til folk flest så behagelig og givende som mulig. Det er fint. Det som ikke er så fint, er at vi bruker ressurser så forferdelig unødvendig.  
 

LES OGSÅ: Mitt dobbelte mammaliv – med og uten løsvipper

De fleste er allerede stappmette

Hvis vi skal kunne ivareta de aller svakeste i samfunnet vårt på en god måte de neste 100 åra, må de som faktisk ikke trenger så mye hjelp, ta mer ansvar selv. Det er veldig fint å skulle ivareta alle i samfunnet, men majoriteten av samfunnet er stappmette. Bortskjemt, og i overkant bedagelige, særlig ovenfor ansvar for egne valg, og konsekvensene av dem. 

Vi snakker mye om press og forventninger. Men du skal ta helt vilt dårlige valg veldig mange ganger før systemet slutter å plukke deg opp. Og tar du dårlige valg de neste 50 årene, kan du banne på at et helt hylekor kommer til å predikere at det ikke er din feil. Du kan jo ikke noe før at de horribel valgene lå så lett tilgjengelige?

LES OGSÅ: Gutta er taperne i samfunnet i dag

Manglende motivasjon er ikke sykdom

Det er for eksempel ganske drøyt å kreve at myndige mennesker tar konsekvensene når man velger å avslutte videregående skole. De har ikke lyst, må man jo skjønne. Og før du går rett i krenkefest, og griper kommentarfelttastaturet fatt, jeg snakker ikke om de som ikke kan, men de som ikke vil. Mangler du motivasjon, så vil du ikke. Det skal ikke, og bør ikke, sidestilles med sykdom. Men det er jo ikke deres feil! Skolen har jo ikke motivert dem! Hvordan skal man da kunne kreve at vi tar ansvar for egen fremtid?

Vi kan heller ikke kreve at folk skal ha kontroll på kostholdet sitt. Ærlig talt, har du sett hvor nærme godteriet står kassene, eller? Dessuten, er det skikkelig komplisert å lage mat, og mat er altfor dyrt. Det er billigere å spise potetgull. Det er selvfølgelig du som må leve i den kroppen, og som må ta de helsemessige konsekvensene, sånn rent fysisk. Det er dog rimelig drøyt å forvente at folk skal ta ansvar for hvordan de behandler kroppen sin, det får staten fikse for oss! Det er jo tross alt ganske slitsomt.

Egoismen er så enorm

Vi står i en situasjon hvor vi må begynne å ta ansvar, om vi vil ha en miljøsituasjon som er levelig de neste 100 åra. Jeg er snart 26, og forventer å bli her en god stund til. Jeg kjenner det vrenger seg i meg når jeg hører voksne mennesker som ikke gidder å gjøre enkle, ukompliserte grep i hverdagen for å hjelpe miljøet. Jeg har bitt meg så kraftig i tunga, så mange ganger, at det er et under at den fortsatt henger på.

Egoismen er så enorm at det er utenfor min fatteevne: Mennesker som kjører bil, fordi det er for slitsomt å stå opp 15-20 minutter før? Du gidder ikke pante flasker, fordi det tar for lang tid? Må vi ha statlige krav, og loveregulering for at folk skal ta seg i nakken, og innse at alle må dra lasset sammen? 

Det handler ikke om at jeg ikke vil hjelpe folk. Det handler om en bekymring for at vi ikke kan hjelpe dem med et skrikende behov for hjelp, fordi så mange andre ikke orket å ta ansvar når de kunne.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags