Vi må bruke det vi har lært av oljeeventyret til å skape noe nytt

ROVDRIFT: Hvalfangsten var ikke bærekraftig, hverken økonomisk eller økologisk. Nå gjelder det samme det nye oljeeventyret – igjen må vi omstille oss, mener Lars Egeland.

ROVDRIFT: Hvalfangsten var ikke bærekraftig, hverken økonomisk eller økologisk. Nå gjelder det samme det nye oljeeventyret – igjen må vi omstille oss, mener Lars Egeland. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

«Et stolt kapittel i norsk næringsliv er slutt,» sto det i flere aviser 14. september 1968. Kosmos-ekspedisjonen i 1967/68 ble den siste fra Vestfold til Sørishavet. Hvalfangsten – det første store norske oljeeventyret – sluttet fordi man drev overbeskatning av ressursene og fordi det etter hvert hadde kommet alternativer som var rimeligere enn hvalolja. Få måneder etter startet det andre norske oljeeventyret.

DEL

Meninger 

Lille julaften 1968 ble det funnet olje på Ekofisk. Olja fra Nordsjøen har gjort oss enda rikere. Nå lakker også dette eventyret mot slutten: Av hensyn til klimaet må vi la det meste av resterende olje ligge urørt. På samme måte som med hvalolja er det kommet alternativer som er i ferd med å bli både billigere og mer miljøvennlige.

Lars Egeland

Lars Egeland

Viktig næring i Vestfold

På det meste var 11.000 vestfoldinger sysselsatt i hvalfangstflåten. Det var Svend Foyns introduksjon av granatharpunen og dampdrevne hvalbåter som muliggjorde den moderne hvalfangsten. Nordmennene hadde et teknologisk overtak som gjorde dem sentrale i hvalfangsten på den andre sida av jorda, med landstasjoner på Sør-Georgia med navn som Grytviken og Husvik Harbour, eller New Sandefjord på Deception Island. Der jobbet over 3.000 mann på det meste.

Svend Foyn var en religiøs mann, som mente han tjente Gud ved å bli rik og underlegge seg naturen. Han syntes derfor ikke det var problematisk at han først nesten utryddet selbestanden før han gikk løs på hvalen. Teknologien ved landstasjonene og seinere flytende kokerier var så effektiv at den overgikk naturens bæreevne.

LES OGSÅ: Svend Foyn var viktig for mer enn hvalfangsten

Manglende forståelse for økologiske sammenhenger

Nordsjøeventyret har ikke vært drevet av tro på Gud, snarere Mammon. Men i likhet med Foyns tro på å overvinne naturen ved å drepe andre arter, har også Nordsjø-eventyret blitt drevet av manglende forståelse av økologiske sammenhenger. Man kan si: De visste ikke bedre. Og det er rett. Men vi kan jo lære noe av det første oljeeventyret når vi nå står på slutten av Nordsjø-eventyret: Ressursene må utnyttes bærekraftig. I stedet for å kjempe for å forlenge en næring som er dømt til å dø, bør vi kaste kreftene inn i omstilling.

LES OGSÅ: – Folk tror vi bygger båter ennå

Omstilling betyr ikke å begynne med noe helt nytt: Hvalfangsten var en kunnskapsnæring i den betydning at de utviklet ny teknologi og nye bedrifter. I Vestfold hadde vi en rekke bedrifter basert på hvalfangsten: Kaldnes Mek. Verksted i Tønsberg, Framnes i Sandefjord. Jotun ble startet som fargehandel og skipsrekvisitaforretning og leverte produkter til hvalfangstflåten. I dag er det en kunnskapsintensiv bedrift med virksomhet på mange kontinenter.

LES OGSÅ: Vemodig farvel for Salvesen Ex-Whalers Club

Kunnskapen fra oljevirksomheen ikke bortkastet

Oljenæringen, og leverandørindustrien knyttet til den, er også en avansert kunnskapsnæring. Troll A-plattformen i Nordsjøen er verdens største flyttbare menneskeskapte innretning. De utfordrende forholdene i Nordsjøen har vært med å skape en rekke teknologiske nyvinninger. Dette må vi selvsagt ikke kaste vrak på.

Det er her vi kan lære av historien. Det ene industrieventyret ble avløst av et nytt. Teknologien kunne i stor grad videreutvikles til nye formål. Rosenberg Verft i Stavanger har laget kraner som brukes til å inspisere havvindmøller. Kunnskapen fra oljeindustrien kan brukes til å produsere både vind-, sol- og vannkraft. Haslestad bruk i Hof ønsker å investere i en stor fabrikk som skal lage halvfabrika-produktet biozin basert på avfall fra skogen i Vestfold. Det kan raffineres på Slagentangen til utslippsfritt drivstoff til biler og ferger og kanskje også fly. Ellers er Vestfold stor innen matvareindustri som kan utvikles.

Bare nullutslipp er godt nok

Skal vi klare å bidra til å begrense oppvarminga av Jorden til 1,5 grader, er bare nullutslipp godt nok. Det vil bety en stor omstilling for det norske samfunnet. Vi kan stikke hodet i sanda og på reaksjonært vis nekte å ta virkeligheten inn over oss. Eller vi kan gjøre som vestfoldinger før oss: Bruke det vi har av kunnskap til å skape nye arbeidsplasser og ny virksomhet. Vi har utallige eksempler på vellykket omstilling: En gang lå det fullt av papirfabrikker langs Drammenselva. De er nå borte. Nye næringer med teknologi, kultur og kunnskap er kommet. Det er langt flere arbeidsplasser der nå enn da fabrikkene gikk for fullt. I tillegg er Drammenselva blitt rein.

Det er mye stolt historie å ta vare på både når det gjelder vestfoldingers liv og slit i Sørishavet. Det er ikke historie som skal glemmes, selv om vi nå har kunnskap som gjør at vi forhåpentligvis ikke ville utryddet hvalen i dag. Slik er det også med Nordsjøen: Historier fra pionertida, om lange dager med arbeid på plattformer ute i havet. Det er heller ikke historie man skal skjemmes over, selv om vi må skjønne at oljeindustrien må stå foran en avvikling.

Lars Egeland

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags