I Danmark har vi en liten gård og naboen vår heter Søren. Han er 86 år gammel. Tidligere var han bonde, men gården hans er i ro nå, han er blitt pensjonist. Gresset gror på engene rundt huset hans og vinduene i fjøset er mørke. Men det er fremdeles ting å gjøre på en stor eiendom.

Vi ser en sterk og trassig mann i blå arbeidsbukser hugge ved. Eller han klipper plenen. Det hender han bare sitter på en stol ved døren inn til huset med en katt på fanget. Han løfter hånden til hilsen og smiler mot oss.

Å komme inn i huset til Søren er en liten reise i seg selv. Det er som å komme inn i en annen tid. Jeg tror Søren tenker at man endrer ikke noe uten gode grunner. Man skifter ikke ut noe som virker. Det er det samme som at han har den ene dressen på seg hver gang han går i kirken. Eller når han kommer på middag til oss.  For hvor mange gå-bort klær behøver man egentlig? Og kanskje er dette en bit av det at for Søren handler livet om så mye mer enn slike ting. Livet er større enn som så.

Søren drømte nok om egen familie, og kanskje hadde han ei jente i kikkerten som han skulle fri til bare sommeren kom

Jentene likte Søren

Søren vokste opp på gården han bor på, som den eldste av fem søsken. Da han var syv år døde faren hans. Allerede da fikk Søren mye ansvar. Så ble han en ung mann med drømmer og planer for eget liv. Det sies at han var ettertraktet blant jentene. Klart han var. Jeg har sett bilde av ham. Dessuten var han arbeidsom, flink og snill.

Søren drømte nok om egen familie, og kanskje hadde han ei jente i kikkerten som han skulle fri til bare sommeren kom. Men det hendte noe. En trafikkulykke gjorde moren invalidisert.

Søren overtok driften av gården. Og han tok omsorgen for moren. Hun ble liggende i stuen. Han stelte henne. I mange år, jeg tror det var 10.  Jeg ser for meg at han først stod opp for å melke kuene i fjøset, så gikk han i huset og lagde dagen klar for moren. Før han gikk ut igjen og fortsatte arbeidet på gården. Så gikk han inn og lagde lunsj og så ut igjen.

Det samme gjentok seg til middag og jeg tror arbeidsdagen hans først var over når han la seg til å sove om kvelden. Det var ingen liten gård han drev. Han leverte både melk og korn og på det meste hadde han 30 kuer, i tillegg til kalver, okser, hester, griser og høner.

LES OGSÅ: – Jeg er noen ganger rasist

Søren lovet moren å passe lillebror

Han hadde omsorg for en til. For i alt dette finner vi også Peter, Sørens lillebror. Peter bodde på gården hele sitt liv. Det var fordi Søren hjalp Peter med alle hverdagslige ting. Peter greide ikke seg selv. Søren lovet moren å passe på Peter. Og det gjorde han også, helt til Peter døde i fjor.

Jeg sier til Søren at jeg vet ikke hva jeg hadde gjort hvis noen hadde bedt meg om noe lignende. Da rister han på hodet og sier ”nå da” på sitt nordjyske vis og begynner å snakke om noe annet.

Og det er her det er så tydelig at Søren er god. Å være god er å gjøre godt. Ikke snakke om de riktige tingene, eller skrive om det. Slik som jeg holder på for eksempel. Jeg har også en bror som Peter. Jeg har til og med skrevet en bok om ham. Når det broren min egentlig trenger er en som Søren i livet sitt. En som gjør.

Jeg sier det til Søren. At kjærlighet er jo ikke noe man bare snakker om, men hva man gjør. Da ser Søren på meg. Og vi blir stille. Han ber meg om mer kaffe. Og jeg skjønner at gode mennesker, de gjør gode ting – og så maser de ikke noe mer med det.

Noen ganger tenker jeg at Søren har levd et av de største liv jeg har møtt og at Søren er ganske sjelden. Jeg lurer på om det lages slike mennesker lenger i vår tid. Jeg tviler nesten litt på det. Og i så fall er det et tap. For det er ikke bare brødrene våre som trenger ham, men verden også.

Kanskje særlig nå.

LES OGSÅ: Nå har Kverneriet åpnet dørene igjen (+)