Gå til sidens hovedinnhold

Si ja til den solidariske avtalen om offentlig tjenestepensjon

Artikkelen er over 3 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Parat, som er en arbeidstakerorganisasjon i YS, har siden 2010 jobbet for å få en ny offentlig tjenestepensjon og er glad for at det endelig er fremforhandlet en ny ordning. Nå er det opp til medlemmene å si hva de mener i en kommende uravstemning. Vi anbefaler å si ja til denne – og det er flere grunner til det.

I motsetning til den gamle ordningen vil de som er unge i dag få noe tilbake fra ordningen som de har betalt 2 prosent av lønna si til gjennom karrieren i det offentlige. Det er ikke tilfelle i den gamle ordningen på grunn av kombinasjonen av levealdersjustering og samordning av alderspensjon fra folketrygden med tjenestepensjonsordningen.

Nå vil det også være mulig for de yngre å motvirke levealdersjusteringen ved å jobbe lengre, noe som også vil lønne seg betydelig dersom man klarer å stå bare litt over det som er det levealdersjusterte pensjonstidspunktet for det enkelte årskullet. Disse endringene er dessuten solidarisk med fremtidige generasjoner som skal jobbe i det offentlige, slik at de slipper å bære hele byrden alene ved at generasjonene før dem lever lengre. Endringer i dagens pensjonssystem er nødvendig for å få til dette. Med egne barn i tenårene som kanskje skal jobbe i det offentlige, mener jeg det er bra.

Når det gjelder de som allerede har jobbet lenge i det offentlige, og som har tilpasset seg den gamle ordningen med tanke på når de kan pensjonere seg, er det også funnet gode løsninger. Fra før var årskullene til og med 1958-årgangen vernet godt. I den fremforhandlede ordningen er det funnet gode løsninger også for årskullene 1959 til 1962 som forblir i dagens ordning, og full omlegging til et fleksibelt system fra 1963-kullet. For kullene fra 1963 er det dessuten etablert overgangsløsninger som gir mer til de som går av tidlig, og vern mot levealdersjustering for opptjening før denne ble innført.

For meg som er født tidlig på 1970-tallet, gjelder den nye ordningen fullt ut, og det skulle også bare mangle. Jeg har forhåpentligvis mange år igjen i yrkeslivet og kan i større grad enn de som er eldre enn meg planlegge yrkeslivet mitt inn mot pensjonsalder. Det jeg uansett har fått, som jeg ikke hadde i den gamle ordningen, er en offentlig tjenestepensjon som er fullt ut integrert med ny fleksibel alderspensjon fra folketrygden, og en fleksibel og livsvarig AFP som er lik den de har i privat sektor. Jeg kan dermed lettere bytte jobb mellom offentlig og privat sektor uten frykt for å tape fremtidig pensjon, i tillegg til at jeg kan ta ut pensjonen min fleksibelt fra det tidspunktet jeg ønsker etter fylte 62 år.

Da jeg ble født i 1973, antok staten at jeg skulle leve til jeg var 71,3 år. I dag er utsiktene mine for et lengre liv mye bedre. Faktisk forventer staten at jeg skal bli godt over 80 år. Holder jeg meg frisk må jeg jobbe til jeg er 70 år for å få om lag 2/3 av lønna i pensjon. Orker jeg ikke det kan jeg trappe ned tidligere og kombinere jobb, fritid og pensjon. Blir jeg syk og ikke kan jobbe er jeg også godt ivaretatt gjennom garantier ved uførhet. Jeg ser altså ikke mørkt på muligheten for å jobbe lengre, siden jeg tross alt skal bli ganske gammel. Spørsmålet er heller om arbeidslivet vil ha behov for meg, eller ønsker å ha meg. Selv om seniorenes muligheter i arbeidslivet er i bedring og gjennomsnittlig avgangsalder fra arbeidslivet øker raskt, har vi fortsatt en jobb å gjøre. Det er et oppdrag partene i arbeidslivet må ta på alvor og kontinuerlig jobbe for å bedre – men dette handler om noe annet enn den nye offentlige tjenestepensjonsordning som vi alle bør si ja til.

Kommentarer til denne saken