Hva er vitsen med å gå Besseggen hvis jeg ikke kan dele det på Facebook?

La oss dele folkens. Men også avstå fra å dele, hvis vi klarer, skriver biskopi Per Arne Dahl i Tunsberg bispedømme.

La oss dele folkens. Men også avstå fra å dele, hvis vi klarer, skriver biskopi Per Arne Dahl i Tunsberg bispedømme.

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Verden er blitt rar. At en opplevelse kan ha en egenverdi uansett deling i sosiale medier, låter lite troverdig for mange. Den nye avhengigheten, som forresten ikke er så ny, krever og bare må ha «likes» her og «likes» der for å bli tilfredsstilt. At noe har egenverdi og er virkelig, som en opplevelse, er i ferd med å bli uvanlig, pussig og kanskje litt gammelmodig.

DEL

BispeveienJeg er verken en Facebook-fan eller Facebook-fiende, men jeg undrer meg over hva folk i alle aldre deler og vil ha respons på mellom fødsel og død.

Mens jeg skriver disse linjene en regntung og disig sensommerdag, tenker jeg på Per Fugelli som tar avskjed med sitt fargerike liv i disse månedene. Han ble aldri trett av å sitere vismannens ord: «Frykt ikke at livet ditt skal ta slutt, men frykt heller at det aldri skal begynne».

Utgangspunktet for oss alle må på en eller annen måte være å komme i gang med livet. Og da er veien å gå kanskje ikke å bruke opplevelser i så stor grad til deling, men selv å oppleve og sanse. Ja, å leve mens vi gjør det og elske om vi tør det. Lettere sagt enn gjort, tenker vi. Det er jo dette mange av oss sliter med, å få til noe som ligner et liv. Akkurat som vi trenger å friske opp livsopplevelsen og gi den litt drahjelp med rask og effektiv deling.

Noen deler, prisverdig, livet sånn det faktisk er, på godt og vondt, mens andre deler kun oppturer og toppturer. Som om de sier: Hva hjelper det med opplevelser hvis de ikke deles?

Jeg kan ennå huske en god og klok lærer som la innover oss at det å gjøre leksene har en egenverdi uavhengig av om vi blir hørt og får sjanse til å imponere. Og han føyde til: Sånn er det med livet også. Det har en egenverdi uansett hva vi får rapportert til omgivelsene og dermed får av bifallende blikk.

Men det er veldig lenge siden jeg lærte den leksen. I dag er våre liv døgnåpne for å motta «likes», og sosiale medier er på mange måter asosiale. Det er i ferd med å bli en fullstendig ny delingskultur med en helt ny verdiforankring enn da vi for førti år siden sang barnesangen: «Vi skal dele, dele, dele du og jeg. Dele av vår overflod». Den gangen handlet det om at den som deler gir noe til andre, og vi tenkte: Er det ikke en naturlov at den som deler gjør andre rike? Skal lure på det!

Med Facebook og sosiale medier er det noen ganger sant. Mange forteller om et sosialt nettverk som gir dem fellesskap og mulighet til å oppfylle et gammelt ordtak fra Telemark: «Del gleda dobbel. Del sorgi halv!»

Men vel så ofte forteller folk meg at massiv deling på nettet gjør oss fattige og mismodige og oppgitte. Ja, noen blir ubehagelig misunnelige av å få ukritiske jubelmeldinger fra alskens «toppturer».

La oss dele folkens. Men også avstå fra å dele, hvis vi klarer. Det gode kan bli det bestes fiende, og jeg aner hvorfor den hellige Augustin skal ha sagt: «Herre lær meg forsakelsens kunst, men ikke riktig ennå».

Uansett Besseggen eller andre hendelser må vi forholde oss til nye sosiale plattformer som gir nye muligheter for fellesskap. Og jeg ønsker slett ikke å ta fra folk gleden av å dele viktige hendelser med andre. Men jeg håper å gi et memento i lys av at Facebook og Instagram åpenbart er blitt utstillingsvinduer som dekker sterke underliggende behov hos oss alle: se meg, hør meg og bekreft meg! Denne eksistensielle ensomheten i oss og mellom oss kan også møtes på en annen «Facebook», der Gud viser ansikt, gir oss sine «likes,» og bekrefter oss slik vi er, og ikke slik vi skulle ønske vi var. Den boka anbefales!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags