Gå til sidens hovedinnhold

– Jeg er så glad jeg ikke er fotballspiller

Artikkelen er over 3 år gammel

En lottogevinst. Slik føltes det da fruen stilte spørsmålet. Hun er lærer i videregående, og elevene skulle ha sin årlige solidaritetsaksjon. En slik dag der norske ungdommer gir et dagsverk til de som trenger det mer enn oss.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Mange av elevene har ikke fått noe å gjøre. Er det noe vi trenger hjelp til?». Snakk om å legge ballen klar på straffemerket, og det foran åpent mål.

Som kjent er timing en avgjørende faktor i et parforhold. Du spør ikke partneren hvorfor vinduene ikke er vasket eller hvorfor vinterdekkene ikke er på når den du lever med er skrubbsulten.

Men noen spørsmål er så gode at timingen er likegyldig. Som dette. Hjemme er det jeg som er vaktmester for hus og biler og båt og hytte – og som bruker mest tid på ungenes aktiviteter. Dette skal gå opp innimellom to fulle jobber og gamle foreldre og venner og husarbeid og annet.

LES OGSÅ: Der menn er menn

Om vi trenger hjelp til noe? Av en ungdom eller fem. Til 300 kroner dagen? Hjernen min scannet alt jeg ligger etter med i noen sekunder, og endte på jordhaugen. Livet føltes plutselig godt.

Haugen møtte en fagmanns skepsis allerede ved fødselen. «Skal jeg være ærlig syns jeg du er litt sprø nå», sa graveren da han renset grunnen under et tilbygg vi nettopp har oppført. Jeg hadde bedt ham tømme fire-fem kubikkmeter jord bak en forstøtningsmur, på baksiden av huset. Så hadde jeg innviet ham i mine planer om å spre den utover med muskelkraft.

Så sliten har jeg aldri vært før. Dette var verre enn å spille en hel fotballkamp

Skoleelev (16) etter en dag med spade

Det er steinrøys på deler av tomta vår, bak huset. Ikke det at den syns for oss, men et par naboer ser rett på den.

Jeg har lenge tenkt at det ville vært fint å dra over litt jord. Vi bor på en naturtomt. Hauger med sprengt stein ser ikke særlig naturlige ut.

Men ting tar tid. Graveren var der i mai. Haugen lå der ennå, for et par uker siden, etter hvert full av ugress.

Jeg er ganske energisk anlagt, men noen ganger setter jeg i gang ting jeg senere angrer på. Fruens spørsmål begravde angeren på et øyeblikk.

Jeg grep sjansen begjærlig. Lykketreffet; lynnedslaget; lottogevinsten. «Vi tar tre elever, men de må være sterke», sa jeg med et glis. Dette var en opplagt hjemmeseier.

(Saken fortsetter under bildet.)

Noen dager etter sto de på trappa klokka 09.00, kledd for kroppsarbeid i treningstøyet fra i fjor.

Jeg fant fram spader, hakker og trillebår, viste dem jordhaugen og inviterte dem inn på lunsj klokka 11.30. Selv inntok jeg hjemmekontoret.

Noen timer senere var det klart for pause. Guttene var svette, men smilte tappert da de dumpet ned ved lunsjbordet. «Det er ganske tungt», sa den ene spakt, mens vi pratet om løst og fast. Tre fine ungdommer på 16 år. som sikkert synes det var litt flaut å være hjemme hos læreren, men som snakket om skolen og hva de har tenkt å utdanne seg til og fritid og interesser og felles kjente.

Etter lunsj ruslet de ut og dro i gang annen omgang. I 14.30-tiden, en halvtimes tid før avtalt, gikk jeg ut og blåste av kampen mot jordhaugen. Et unisont lettelsens sukk  fulgte.

I dag er det ikke nødvendig å dra på treningssenteret

Skoleelev (16) etter en dag med spade

 

Før de gikk satt vi på trappa ute, signerte arbeidsbekreftelser og vippset penger. Guttene var seige i musklene, men mer møre i snakketøyet enn til lunsj. Jeg skrøt av dem og spurte om de var slitne.

«I dag er det ikke nødvendig å dra på treningssenteret», svarte den ene. «Så sliten har jeg aldri vært før. Dette var verre enn å spille en hel fotballkamp», sa den andre. Tredjemann, en ganske stille fyr, istemte et lavmælt «ja».

LES OGSÅ: Hastverk og listverk

Etter fire kvelder med egen svetting er jobben nå avsluttet. Ungdommene klarte mye, jeg tok resten. Ja, det var blytungt, men steinrøysa er borte.

900 kroner og noen egne timer kostet det. Pluss en lunsj med tre hyggelige 16-åringer.

Pengene kommer noen som trenger dem til gode, naboene får bedre utsikt, jeg har en ting mindre jeg skulle ha gjort og fire mennesker har fått gratis trim.

De som måtte snakke nedsettende om «ungdommen nu til dags» tar grundig feil.

Selv er jeg henrykt over at haugen er jevnet med jorden. Men jeg er kanskje aller mest glad jeg ikke er fotballspiller.

Kommentarer til denne saken