Den er en art for fremtiden. Her er et forsvarsskrift for brunsneglen

INGEN GRUNN TIL PANIKK: Biolig, forksningsjournalist og spaltist i Tønsbergs Blad Erik Tunstad mener det ikke er noen grunn til å utrydde den forhatte brunsneglen.

INGEN GRUNN TIL PANIKK: Biolig, forksningsjournalist og spaltist i Tønsbergs Blad Erik Tunstad mener det ikke er noen grunn til å utrydde den forhatte brunsneglen. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

De dukket opp for tjue år siden, og har i flere år nektet oss å gå barbeinte på plenen. Vi har forbannet dem, klippet dem, laget ølfeller og skreket i spaltene.

DEL

MeningerDet var skremmende oppslag på NRK nylig: «Frykter storinvasjon av villsvin». Her i Vestfold har vi andre katastrofer: Tønsbergs Blad har bedt oss med på «østersdugnad» og tilbudt sommerjobb som «østersjegere». Den forferdelige stillehavsøstersen er nemlig ikke bare ekkel å tråkke på – den truer det biologiske mangfold. Så her har vi noe å pusle med i fellesferien. Når vi ikke er ute og jakter brunsnegler.

Poenget er at invaderende arter regnes som farlige. Poenget er også et annet: Norsk miljøvern og -forvaltning håndteres etter et utdatert syn på hva og hvordan natur er.

Museum

Vi behandler den som et museum. Noen har kanskje merket seg at jeg ser naturen på en annen måte, som økolog – ikke som filatelist – og følgelig ser at den alltid endrer seg? Og at endring ikke alltid er katastrofe?

Men stillehavsøstersen, da – og villsvinene? For ikke å snakke om disse slibrige sneglene?

Tja ...

Oppmerksomheten rundt invaderende arter gjorde et hopp i 1997, da biologen Edward O. Wilson skrev til visepresident Al Gore om den «raskt økende invasjon av eksotiske planter og dyr som ødelegger nasjonens biologiske diversitet.» Gore reagerte med et nasjonalt forsvarsprogram mot påvirkning utenfra.

Utryddet

Jeg kunne nå supplert med en serie triste historier om hvordan kjente og kjære arter er blitt utryddet av ditto fremmede og invaderende – arter vi mennesker har vært dumme nok til å dra med oss. Rotter og katter på stillehavsøyer, sauer, rev og kaniner i Australia.

Disse historiene har fått norske miljømyndigheter til å slå på stortromma – arter som truer med å etablere seg i Norge blir svartelistet, skulle en mårhund, et villsvin eller en muflon tråkke over svenskegrensa, er det bare å fyre løs – naturen skal ikke besudles.

Og det er selvfølgelig her de tabber seg ut.

Det finnes ingen arter som «hører til her». Norge var dekket av kilometer med is for bare 10 000 år siden, absolutt alt liv har vandret inn siden. Innvandringen er ikke slutt ennå – for klimaet står ikke stille – og hver gang det blir kaldere eller varmere, tørrere eller våtere – endrer fauna og flora seg.

Eldre enn Dovre

Dermed er arter vi ser på som eldre enn Dovre – langt fra det: Verken løvetann, engsoleie, prestekrage eller hestekastanjer kan på noen måte påberope seg urnorsk status. Honningbien som summer i blomsterbedene dine er en importert art – den hører ikke til her. Det gjør for så vidt ingen andre husdyr, heller. Eller nytteplanter.

Og kan du tenke deg Clintern klar med colten på hofta, uten at vinden blåser en tumbleweed over gata bak ham? Denne ikoniske western-rekvisitt, ble innført fra Russland på 1800-tallet. Slike eksempler finnes overalt. På De britiske øyer er det registrert 2300 fremmede arter. California har minst 1000. Til sammen 30 arter er blitt fortrengt av innvandrerne.

Så summen er positiv – de invaderende artene har ført til en stor økning av det biologiske mangfold.

Men dette er altså en type mangfold vi ikke vil ha – vi vil bare ha det ekte og urnorske. Så vi stenger grensen – og roper skyt alle villsvin!

Men villsvinet er ikke engang fremmed – det levde her på berget for noen få tusen år siden – før en tidligere klimaendring. Norge er et veikryss.

Brunsneglen

For tjue år siden dukket brunsneglen opp på Vestfolds gressplener. Ute på Verdens Ende registrerte jeg den første i 1997 – få år senere tjente min seks år gamle sønn gode penger. Vi begynte med én krone sneglen, men justerte raskt ned til 50 øre – likevel ble han en velhavende ung mann.

Brunsneglene er her fremdeles – vi blir kanskje aldri kvitt dem – men min sønn kunne i dag neppe kjøpt all den Lego hans hjerte begjærte. Brunsneglen er i ferd med å føye seg inn i folden.

Og dette er et poeng: 90 prosent av nyankomne arter klarer ikke å etablere seg. Klimaet passer ikke? For sterk konkurranse? Av de ti prosentene som likevel evner å klore seg fast – vil 90 prosent gjøre det med et nødskrik. 

Bare noen veldig få arter kommer altså med suksess. Men ikke engang det er ensbetydende med katastrofe.

Eldorado

Brunsneglen kom – fant et eldorado – formerte seg – i flere år kunne vi knapt gå barbeint på plenen – og så begynte hverdagen: Av og til har vi kalde somre, av og til veldig tørre somre, noen ganger er det iskaldt. Dette er ikke et klima den er tilpasset – og bestanden stuper. Etter hvert våkner også lokale helter – den ene etter den andre finner ut at snegler er mat – og bestanden stuper ytterligere.

Dette har vi sett over hele av verden – mange av skrekkhistoriene jeg nevnte over, er ikke lenger skrekkhistorier – de aller, aller fleste invaderende arter roer seg til sist – blir en del av det lokale økosystemet.

Det eneste problemet vi har med dem da, er at «de ikke hører til her».

En art for fremtiden

Hvilket ikke betyr at vi ikke skal passe på – det er ingen grunn til å importere nye arter. Men de som kommer hit på egen maskin, uansett grunn – hva med å se på dem som en berikelse? Av to grunner: Brunsneglen har så langt bare gjort oss én art rikere.

Og: Brunsneglen er en art for fremtiden. For hva er en invaderende art, annet enn en godt tilpasset en som kommer til å overleve, selv når mennesket ødelegger naturen?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags