Rus og øyelege og flaskepant og sånn

FOTGJENGER: Journalist Arne Lysne fryktet et bittelite øyeblikk der å bli fotgjenger. Ikke at han har noe imot rusling...

FOTGJENGER: Journalist Arne Lysne fryktet et bittelite øyeblikk der å bli fotgjenger. Ikke at han har noe imot rusling... Foto:

DEL

MeningerJeg var godt i gang med å fordype meg i en av nattens kamper fra amerikansk fotball (ok, jeg er litt nerd), da det banket på døren.

Vi har ikke ringeklokke, og denne bankingen var ikke mer illevarslende enn tidligere. Men da jeg åpnet døren sto det to politifolk der.

Hvem har gjort noe galt?

Det første jeg tenkte var; Hvem er det jeg kjenner som har gjort noe galt nå? (Det er jo noen kandidater i alles omgangskrets vil jeg anta). Min samvittighet var jo selvfølgelig like hvit som snøen som falt i fjor.

Jeg kunne svare bekreftende på spørsmålet om at jeg heter det jeg heter (kategori lett), og på at jeg akkurat hadde vært og handlet på nærbutikken (kategori like lett).

Det som fulgte deretter var det ikke like lett å forstå.

Vi har fått en henvendelse om at du kan ha kjørt i ruset tilstand, forklarte politimannen.

Strålende resultat

Den uskyldshvite følelsen smeltet som snøen fra i fjor. Ganske pussig egentlig når jeg visste jeg ikke hadde gjort noe galt, men sånn tror jeg ofte flere enn meg reagerer i møtet med lovens mer eller mindre lange arm.

– Har du noe imot å blåse, spurte politikvinnen der hun sto med alkometeret i hånden. Det hadde jeg selvfølgelig ikke, og resultatet ble som ventet et strålende 0,0.

Før jeg fikk summet meg hadde de takket for besøket (ikke mye å takke for, spør du meg), og jeg satt litt fortumlet igjen foran TV-skjermen med sendingen på pause.

Klarere blikk

Gradvis fikk jeg et litt klarere blikk på situasjonen.

Dagen min begynte hos øyelegen med diverse øyedråper og bilder og undersøkelser. Handleturen startet med flaskepant for borti 200 kroner, og det er ikke måte på hvor mye småskvetter det ligger i en sånn panteplastpose.

Så der ruslet jeg rundt og gjorde shoppingen, ante fred og ingen fare, med åpenbart store pupiller og lukt av øl. Noe som gjorde at en annen kunde (vi ringte ikke, svarte butikken da jeg ringte), tolket meg som en fare for mine omgivelser.

Jeg er mye rart, men stort sett pleier jeg ikke å være det (en fare for omgivelsene altså), og har ikke større lovbrudd enn en og annen fartsovertredelse å vise til.

Akkurat det er jeg visst heller ikke alene om, åtte av ti nordmenn har kjørt for fort viste en undersøkelse Kantar TS gjennomførte for Trygg Trafikk tidligere i år.

Takknemlig?

Da jeg hadde tenkt litt på opplevelsen satt jeg igjen med spørsmål som blant annet; Burde jeg være takknemlig for andre folks årvåkenhet? Burde jeg undres over politiets prioriteringer?

Vi har jo hørt mye det siste om denne såkalte nærpolitireformen, som visstnok fører til at det blir færre politi nær folk, om manglende ressurser, om hauger av henleggelser og folk som er fortvilet over ikke å komme igjennom til politiet.

Men samtidig forteller statistikken at stadig flere kjører i ruspåvirket tilstand, og jeg støtter alt som gjøres for å fjerne disse bilistene fra trafikken og gjøre det tryggere for oss alle.

Så jeg gir tommel opp for at folk følger med, selv om det var meg det ble fulgt med på denne gangen. Jeg kommer uansett aldri til å gjennomføre varianten øyelegebesøk og flaskepant og shopping igjen.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags