Hva vet vi?

Av
DEL

MeningerDet hender jeg våkner midt på natten, lysvåken og skarp med en gang, mens jeg ser meg selv utenfra: Hva er jeg, hva er det å være et jeg? Hvorfor er jeg i denne kroppen, hva er dette rommet rundt meg?  Hva er det å være? Hva er?

Jeg må innrømme at noen ganger blir jeg så overveldet av de inntrykk som strømmer på, at jeg skremmes. Jeg må tenke på noe annet, noe dagligdags, rister på hodet, sier blæh blæh blæh. Jeg blir redd når virkelighetens spørsmål sneier innom min lille person. Men jeg lærer noe: Jeg lærer at jeg ingenting vet.

Det var da ikke mye til lærdom, kan du si. Men der tar du feil. For over hundre år siden var det mange som på alvor trodde det snart ikke var mer igjen å oppdage eller finne opp, så oppglødd var de over menneskehetens fremgang. Etter dette har vi hatt både nazismen og kommunismen, som skulle skape himmelrike på jord. Siden de visste så sikkert, var det et akseptabelt offer å drepe en haug mennesker som var i veien for den endelige løsning. Tenk om de hadde sagt til seg selv: Jeg vet ikke.

Men det er mer: For et par tusen år siden ble grunnlaget skapt for det som i dag er verdens største religioner, Kristendommen og Islam. Hva er typisk for dem? De vet. De vet hvem Gud er, hvem hans tjenere er, hvordan de skal leve.  Bare så synd at denne vissheten ikke var nok til å samle de troende. De delte seg i stadig flere sekter og trosretninger, og var (og er) skikkelig uenig med hverandre. Men alle visste. De visste (og vet) at kun deres variant av troen var den eneste rette. Derfor ble det for mange moralsk akseptabelt å drepe dem med feil tro, for at det eneste sanne skulle vinne frem.

Tenk om Moses hadde sagt: Jeg fant disse steintavlene, kanskje Gud har laget dem. Jeg vet ikke.

Tenk om Muhammed hadde sagt: Det er en stemme som hvisker til meg om natten, kanskje det er Allah. Jeg vet ikke. Hvor mange hadde blitt drept, da?

La oss forestille oss en mer dagligdags situasjon: To vanlige mennesker, la oss kalle dem Erna og Jonas, sitter og diskuterer. Så kommer flere til, noen tar parti for Erna, andre for Jonas. Frontene tilspisser seg. Alle jakter kun på argumenter som støtter deres side, for de har jo rett! I virkeligheten har de sluttet å tenke, de bare bruker sine evner til å forsvare et standpunkt de har giftet seg med. De mener ikke, de vet. Og når man vet, har man sluttet å tenke. Jeg sier ikke dette for å mobbe, det er bare en logisk slutning: Når sannheten ligger der skinnende foran meg, og all tvil er ryddet til side, da er det jo ikke noe mer å tenke på.

Men selvfølgelig skal vi ha meninger, gjerne skarpe, gjerne om innfløkte temaer. Bare vi beholder den lille tvilen, som gjør at vi fortsatt tenker. Jeg vet ikke, derfor tenker jeg.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags