Senest for et par uker siden forlot jeg – forbauset – et åpent møte i ordførernettverket i Vestfold. Jeg hadde nettopp vært vitne til at ramsalt kritikk føk over bordet rettet mot fylkets fremste folkevalgte – Vestfoldbenken på Stortinget: I inneværende periode er det ennå ingen i fylket som har lyktes i å samle «benken» til et felles møte om de problemstillingene som berører vestfoldvelgerne, ble det hevdet. Dette har vært sterkt ønskelig. Det har vært forsøkt, men alltid er det én eller flere som er fraværende. Like fraværende som journalistene på møtet der kritikken ble fremmet.

Umulig å få møte dem samlet

Kritikken fremkom ikke først og fremst fra mitt parti – som (ennå) ikke har noen vestfoldrepresentant på Stortinget. Den kom fra den innerste sirkel i kjernetroppene i et av fylkets største partier. Ingen av ordførerne eller varaordførerne til stede motsa den. Flere sa seg enig. Kritikken var med andre ord unison og oppsiktsvekkende sterk. Som én, sa til meg: «Jeg kan bekrefte at etter utallige møter på Stortinget siden 2007, har jeg aldri møtt en komplett vestfoldbenk. Ikke engang når de selv får bestemme møtedatoen seks måneder på forhånd.»

Kanskje tenker velgerne at dette er en bagatell – vi snakker tross alt om nasjonalforsamlingen, og representantene er sikkert altfor opptatt til å prioritere eget fylket og bagateller i Lardal og Hof fremfor lange plenumsmøter og komitéreiser i utlandet. Men dette er en politisk kortslutning. I disse dager kjemper de kommunalt folkevalgte i Vestfold en rekke kamper som kommer til å ha stor betydning for vårt fylke og region.

Viktige vestfoldsaker

Vi kjemper for fullføringen av dobbeltspor på jernbanen, vi kjemper for økte bevilgninger til Høgskolen, vi kjemper for Marinemusikkens eksistens ut over det året som korpset nå er garantert, og vi kappes om å gi Torp flyplass bedre vilkår eller å verne våre statlig ansatte naturveiledere (som er så viktig for nasjonalparken) fra oppsigelse. Det viktigste organisatoriske og politiske slaget står om regionreformen der det ikke kan forventes annet enn at samtlige folkevalgte legger all sin energi i å sammenslå Vestfold med Telemark og Buskerud. I alt dette er vestfoldbenken fraværende som samlet kollegium.

LES OGSÅ:

LES OGSÅ: Slåss for Marinemusikken!

LES OGSÅ: Vil ikke tvinge Buskerud til å slå seg sammen med Vestfold og Telemark

Det er lett å forstå hvordan man fort blir spist opp av Løvebakken. Selv for en som ikke har slitt benken er det forståelig hvor tøft det må være å være folkevalgt i Oslo – lange møter, trettende komitésamlinger, tøffe studiereiser, sosiale arrangementer. Mange på «vår» benk lever sikkert også en pendlertilværelse. I tillegg er det alt partiarbeidet samt bedriftsbesøk og lokallagsmøter som skal til for å bli renominert.

Må holde kontakter med lokalpolitikerne

Men intet av dette kan forsvare å droppe møtene med de kommunalt- eller fylkeskommunalt folkevalgte. I disse dager forsøker for eksempel alle partiene i Vestfold å overby hverandre om å bevilge mest mulig til fortsatt planlegging av IC-satsingen. Noen vil sette av 200 millioner kroner, noen 300, andre mener det må greie seg med 100. Slikt er fordummende og resultatet kan fort bli at ikke en krone havner i Vestfold, men blir bort i støyen fra partikrangelen. Hadde benken samlet seg til et møte med kommunenes og fylkets fremste representanter, kunne saken åpenbart vært fremsatt med atskillig større tyngde. Men det kommer ikke til å skje før vestfoldingene på tinget samlet (det er ikke enkeltpersoner jeg er på jakt etter) forstår alvoret i saken.

Siden jeg selv er kandidat til en plass på Stortinget er det lett å tolke dette som et forsøk på å sverte mine politiske konkurrenter. Slik er det ikke. Jeg skriver som kommune-/fylkes-politiker. Poenget er å sikre et forpliktende samarbeid på vår stortingsbenk til beste for et Vestfold med sammenfallende interesser. På det omtalte møtet ble det antydet en modell der kandidatene allerede i nominasjonsprosessen forplikter seg til i hvert fall to årlige møter med ordførernettverket i fylket. Og bare for å ha nevnt det: Mitt parti har nettopp gjennomført en nominasjon der en slik konkret forpliktelse ikke var tema. Det burde det ha vært. Hadde jeg blitt spurt, ville i alle fall mitt svar vært et rungende ja. Fylkesvalgte politikere må aldri glemme hvor de kommer fra!

Carl-Erik Grimstad