Jeg husker ikke eksakt hva vi pratet om, heller ikke når det var, men jeg gjetter tidlig på 90-tallet. På den tiden hadde jeg langt krøllete hår og var stadig å se med Les Paulen hengende langt nede på kroppen på rockeklubben i Holmestrand. Jeg fortalte en annen rocker et eller annet i pausen, og endte med å si; Bank i bordet! Og banket så i bordet for å understreke det jeg sa.

– Å nei, er du en sånn bank-i-bordet-type, sa kameraten min og ristet oppgitt på hodet.

Shit, tenkte jeg. Der forsvant det røffe rocke-imaget mitt i tre kjappe bank i bordet.

Nylig satt jeg i kantina på jobben. Håret er betydelig kortere, jeg spiller ikke like mye på Les Paulen, og alle mine gamle rockevenner har enten blitt revisorer, advokater eller journalister(!).

De små tvangstankene

Igjen gjorde jeg tabben. Jeg sa bank i bordet!

Men denne gangen fikk jeg ikke samme respons som den gangen jeg fikk det stygge og rare blikket av rockevennen min. Men det endte med at vi begynte å diskutere uttrykket spesielt, og overtro generelt.

Jepp, vi er en gjeng små-nevrotikere alle mann, tenkte jeg etter lunsjen. Det handler gjerne om de små tvangstankene som stadig siger på oss. Slo jeg av kaffetrakteren? Låste jeg utgangsdøren?

Jeg spurte kollegene mine rundt lunsjbordet om de er overtroiske. Eller om det bare er jeg som aner en liten redsel i kroppen hver gang jeg ser en svart katt smyge seg over veien foran meg? Men jeg husker aldri hva jeg skal gjøre når den irriterende katta dukker opp foran meg. Skal jeg spytte en gang over venstre skulder? Eller var det to?

– Nei, det er tre ganger over høyre skulder, mente en av mine lunsjkompanjonger. Jeg er ikke overbevist.

LES OGSÅ: Ufør spåkone må i fengsel etter å ha jobbet og spådd i flere år

Hva med den stigen?

Noe som kom fram rundt lunsjbordet er at samtlige sliter med ulike saker og ting. Noen hopper elegant over kumlokk. Vil ikke tråkke rett på det. Andre må gå på den hvite stripen i fotgjengerfeltet. For hvis du skulle bomme på den hvite streken og tråkke på bar asfalt så kan det jo hende det skjer noe farlig! Eller hva med den stigen?

Selv har jeg ikke så mange overtroiske sider. Men jeg skal innrømme én ting. Det skjedde noe med meg den dagen jeg hørte Hellbillies-låten «Sju» for en rekke år siden. Etter dette har jeg fått det for meg at jeg aldri kan ta på den venstre skoen først. For da kan det jo hende at det skjer fæle ting, det er i hvert fall det gutta fra Ål synger. Og de gutta der vet jo hva dem prater om. «Når nåla hardt i dokka sting. Ja då skjer det fæle ting!», synger Haugen-brødrene videre i låten.

Det er mange år siden jeg begynte å bli overbevist om at høyre sko først er det sikreste. Men nå skal jeg snart kjøpe meg nye vårsko. Da skal jeg utfordre meg selv, og bli kvitt min lille tvangstanke som har bitt seg så godt fast. Jeg skal ta på venstre sko først. Jeg krysser fingre og tær på at det skal gå bra.

Bank i bordet!