Hvordan mennesker i psykiatrien behandles akkurat nå er en skam for både Vestfold og resten av landet

Av
DEL

LeserbrevJeg har vært inn og ut av psykiatrien siden jeg var tenåring. I dag er jeg 27 år gammel og sliter med mange utfordringer i forhold til min psykiske helse, blant annet depresjon, angst, og traumer. Min erfaring i psykiatrien i Tønsberg var stort sett god. Jeg møtte behandlere med tålmodighet og en villighet til å gi meg tid til å åpne meg – og generelt en forståelse for at veien til å bli frisk tar tid. Jeg møtte psykologer som ga meg år av deres tid, og som virkelig hjalp meg.
De siste to-tre årene derimot har det vært en klar endring. Jeg har møtt behandlere med null vilje til å gi meg tiden jeg trenger før jeg stoler nok på personen til å åpne meg om mine traumer. Jeg har opplevd å ikke bli trodd, eller at jeg overdriver symptomene mine. Jeg har opplevd å plutselig få beskjed om at jeg blir utskrevet på dagen, til tross for at vi har lagt planer om videre behandling i møtet før. Å få en slik beskjed er rett og slett nedslående.

Jeg er langt fra den eneste som har opplevd lignende. Jeg har flere venner som har delt lignende erfaring om avslag og plutselig utskrivning. Har en venn med en alvorlig psykisk lidelse som burde ha hatt tett oppfølging, som heller ikke har fått lov til å fortsette behandling ettersom han ikke anses som syk nok til å behandles. Jeg har også opplevd å få avslag om behandling og hjelp etter selvmordsforsøk eller alvorlig selvskading. Jeg skjønner at man ikke har kapasitet til å hjelpe alle, men når en pasient er i en såpass sårbar situasjon mener jeg det er direkte uetisk å gi avslag. For min egen del kunne det ha endt katastrofalt.

Skal det virkelig være slik her i Norge? Det er snakk om unge mennesker i svært sårbare situasjoner hvor ting kan ende veldig galt om man nektes behandling. Når er man egentlig syk nok til å få hjelp? Er man bare syk nok når man først er død?

Det virker som om psykiatrien i dag er mest opptatt av å kjøre folk gjennom og ut av behandling så fort som mulig. Å behandle en psykisk lidelse tar tid, uansett hva det skulle gjelde. Det er ikke gjort over et par møter med en psykolog, og en psykolog skal ikke gi opp av den grunn. Hvor kommer denne manglende forståelsen fra, når det bare for et par år siden opplevdes annerledes for både meg selv og bekjente? Her trengs det en endring. Om vi fortsetter på denne måten er det ikke tvil om at liv kommer til å gå tapt på måter som kunne vært unngått.

Akkurat nå er det virkelig ikke lett å være psykisk syk i Norge, og det synes jeg er en skam i et land som skal være et av de fineste landene å bo i.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags