Vi må ha tro på at selvmordsstatistikken i psykisk helsevern kan snus

Av

Det er en umulig oppgave å forutse hvem som vil komme til å ta livet sitt.

DEL

KommentarMedia har siste tiden tatt for seg selvmord i Psykisk helsevern. Hovedfokuset har vært på de som er innlagt eller nylig har vært innlagt i psykiatrisk døgnavdeling.

Det er trist å lese overskriften i Aftenposten Debatt & Meninger 21.desember «Norsk psykiatri er verre enn sitt rykte» når en jobber i feltet. Imidlertid er det ikke vanskelig å være enig i at en bør satse mer på forebygging, behandling og ettervern. Psykisk helsevern består av mange ulike tiltak og behandlinger, ikke kun døgninnleggelser som en får inntrykk av når en ser hva media setter søkelyset på. Heldigvis er det kun et fåtall som er i behov av innleggelse. Poliklinisk behandling kan ikke erstatte døgnbehandling for de som trenger det, men det er et godt tilbud til mange.

Det er en umulig oppgave å forutse hvem som vil komme til å ta livet sitt. På individnivå er det ikke mulig å vite på forhånd hvem som tar livet sitt. Retrospektivt vet en at ca 70 % av alle som utfører selvmord har gitt varsel om det på forhånd. Hvorfor er det da så vanskelig å være i forkant?

Jo, fordi varsler er vanlig i befolkningen generelt, også hos de som aldri vil utføre selvmord. Utsagnene « de fleste som utfører selvmord snakker om det på forhånd» er like riktig som utsagnet « de fleste som snakker om å utføre selvmord gjør det ikke». Prospektivt vil de fleste som snakker om å ta livet sitt ikke gjøre det, mens det i retrospektivt perspektiv også er riktig at de som har tatt livet sitt på en eller annen måte har varslet om det på forhånd. Dette paradokset er noe av utfordringene i selvmordsforebyggende arbeid.

En viktig faktor i selvmordsforebyggende arbeid er å utforske ambivalens hos den som ikke klarer å finne veien videre alene. Dødsønske kan komme som en løsning når en ikke vet hvordan en skal orke livet som det er. Det er et ønske om forandring  uten å finne et alternativ.

I selvmordsforebyggende arbeid er tid en annen viktig faktor. Den som har tanker om at livet ikke er verdt å leve kan få hjelp til å finne løsninger. Selvmord er  et mangefasettert fenomen der håpløshet, manglende tro på at noe kan endre seg, tapsopplevelse, økonomiske vansker, psykiske problemer svært ofte er en del av selvmords bilde.

Som behandler er det viktig å holde håpet oppe når pasienten selv ikke har det. Å jobbe med mennesker som ikke ser noen løsning er krevende. I dette arbeidet er det viktig å lytte til hva selvmordsønske handler om. En må tåle å høre om smerten ved å leve og ønske om å dø. Å ha forståelse for at en kan ønske å dø, samtidig som en skal forsøke å finne en grunn for å leve er et vanskelig spenningsfelt å være i.

Å være et medmenneske som tåler at pasienten snakker om selvmord krever gode, trygge rammer for behandleren også. Det vil være en risiko for at pasienter kan ta livet sitt til tross for at behandling er iverksatt. Behandleren må tørre å ta risikoen som følger med å åpne opp for de vanskelige samtalene.

Helseminister Bent Høie kommenterer i VG 21. 12.18 at det psykiske helsetilbudet ikke er godt nok. Det refereres til at halvparten av alle selvmord begått i en periode på seks år, ble begått av pasienter i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling.

Ett viktig forebyggingstiltak er i følge Høie er pakkeforløpet som innføres på nyåret. Hensikten med pakkeforløpet er at pasienten skal ha mer forutsigbarhet og at det settes tydeligere tidsfrister for noen av de alvorligste lidelsene. Pasienten skal involveres mer i utformingen av behandlingen.

For at pasienten skal få den beste behandling er et annen tiltak vel så viktig. Behandleren må få den kunnskap og kompentanse som er nødvendig for å gjøre det arbeidet en er satt til. Retningslinjer for forebygging av selvmord som kom i 2008 må følges opp med gode tiltak. CAMS ( Collaborative Assessment and Management of Suicidality) er et eksempel på selvmordsforebyggende program. Helse Sør er i gang med opplæring av ansatte i psykiatrien på dette feltet. Behandler og pasient skal sammen jobbe med å redusere selvmordsfaren på kort og lang sikt. Det krever tid og ressurser fra begge parter. Ulike tiltak må iverksettes, utfordringen til pasienten er som regel kompliserte og utfordrende og lar seg ikke løse over natten. Ved å ha mulighet til å ta seg den tiden det tar uten å måtte avvikle behandlingsforløpet for tidlig kan være avgjørende. Samarbeid med de ulike instansene pasienten ofte må forholde seg til krever tid og vilje til å finne gode løsninger pasienten kan leve med.

En må ha tro på at det nytter å snu selvmordsraten, noe annet er en fallitterklæring. Imidlertid må det gode forebyggende tiltak inn på alle felt. Økt fokus på selvmordsforebygging er god investering. I hverdagen som behandler for en ta med seg det viktigste; Takken fra den som har kommet seg gjennom krisen og som bekrefter at behandlingen har vært til hjelp. Det finnes håp! 

HAR DU LEST DISSE GODE SAKENE?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags