Vi trenger den åpne samtalen

Renate Sølversen Berge

Renate Sølversen Berge Foto:

Av

Det som har sjokkert meg er at flere av dem er så sjokkerte. Vi kan ikke lenger være sjokkert over ungdoms nettbruk, eller at de sliter psykisk.

DEL

LeserbrevNRKs avdekking av det «hemmelige nettverket» på Instagram der norske jenter deler vonde erfaringer, selvskading og selvmordstanker har skapt bølger på mange nivåer. Helseministeren, helsepersonell, politikere og andre som jobber med ungdom i vanskelige situasjoner uttaler seg på måter som viser bekymring, uro og fortvilelse. Det som har sjokkert meg er at flere av dem er så sjokkerte. Vi kan ikke lenger være sjokkert over ungdoms nettbruk, eller at de sliter psykisk.

Internett er på mange måter ungdoms fristed. Internett oppleves også som et trygt sted for mange som sliter. Det er enkelt å komme i kontakt med andre, det er lett å være anonym, og det er lett å skjule hva man gjør og hvem man snakker med for omverdenen. Det er fremdeles også mye vanligere å bli spurt om hvordan fotballtreningen gikk, enn om hva man gjorde på internett i går.

For hvor går man egentlig med det tyngste livet har å by på? Hva slags reaksjoner møter man hvis man prøver å bruke det «vanlige» nettverket sitt for å lufte tanker om selvmord, selvskading og spiseforstyrrelser? Og sist, men ikke minst, hvordan åpner man egentlig en slik samtale? Jeg vet ikke. Og jeg burde ha visst det. Store deler av livet mitt har jeg slitt med selvmordstanker, og selv om det er flere år siden sist, er jeg fremdeles bekymret for å nevne det i det virkelige livet. Jeg er til og med bekymret for å skrive dette innlegget, fordi jeg vet at personer jeg møter i «det virkelige liv» kommer til å lese det, og reagere på det. Jeg er 30 år, har valgt å snakke om noe av dette i offentligheten og har et oppegående nettverk rundt meg, likevel er det vanskelig. Derfor er det ikke rart at 16-åringene hopper over venner, familie og behandlere, men heller tømmer tankene sine i lukkede nettverk på internett, der andre sitter med lignende tanker og erfaringer.

Jeg har også brukt internett som kanal for å lufte de vanskelige tankene. Bak et kallenavn kunne jeg være trygg på at ingen kunne knytte det jeg sa til meg som person, at ingen ville se på meg på gata og tenke «der er taperen». På en eller annen måte fant vi hverandre, vi som hadde ulike ting å slite med. I vårt eget lille nettverk forsto vi hverandre. Det var lov å si «I dag er det vanskelig å leve», og vi fikk respons av mennesker som visste hvordan det var. Hadde vi sagt det samme til intetanende kollegaer, hadde vi trolig måttet bruke mesteparten av energien på å berolige dem fremfor å holde oss selv oppe. Derfor velger man internett: Man snakker med mennesker som forstår, som ofte befinner seg langt unna, og som ikke blir skremt eller trenger trøst fordi du har det vanskelig.

Likevel mener jeg ganske bestemt at det hadde vært mye bedre om det hadde vært rom for å snakke om de ordentlige vanskelige tingene også i «den virkelige verden». Min opplevelse av at den siden av meg bare fikk utløp på internett, var at jeg på en måte ble delt i to. En som fikk til ting, engasjerte seg, var pliktoppfyllende og reflektert for dem jeg møtte i virkeligheten, og en som var dypt fortvilet, ensom, gjorde dumme valg og kjente på mye smerte for dem jeg møtte på internett. Jeg har aldri vært bare en av dem, jeg har vært begge, men den sammensatte personen var det ikke rom for noe sted.

Det virker som kombinasjonen av psykiske lidelser, likes og mye visuell kommunikasjon har en langt sterkere «triggereffekt» enn de skriftbaserte nettverkene jeg har vært en del av. Det understreker behovet for at vi medmennesker som ikke sliter må bli flinkere til å ta de vanskelige samtalene.

Kanskje trenger vi tips og råd til hvordan man skal få det til, og kanskje noen må sørge for at vi får dem. Essensen er uansett at vi må legge bort sjokket og fordømmelsen, og skape rom for samtaler som gjør at ungdommen ikke trenger å flykte til nettverk på internett for å føle seg sett, forstått og tatt vare på. Det er bedre at vi vet, og må tåle det de kommer med, enn at de gjemmer seg bak stengte profiler og deler smerter større enn ungdom bør bære på alene, og større enn tenåringer skal bære for hverandre. Vi voksne må gjøre en jobb for å åpne samtalene våre, og samfunnet vårt, for unge som har behov for å snakke om smerten de føler på ved å være i live. Bare da kan vi være tilstedeværende voksne, som hindrer at ungdom må være hverandres selvmordsvakter på sosiale medier.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags