Skal menn og kvinner behandles ulikt når de går i terapi?

Psykologspesialist Trine Elverum driver privatpraksis i Tønsberg.

Psykologspesialist Trine Elverum driver privatpraksis i Tønsberg. Foto:

Av
DEL

LeserbrevMå terapi avfeminiseres for at menn skal få god behandling? Jeg tror ikke det. Thomas Seltzer fikk Mental Helses Åpenhetspris 2019. Han gir uttrykk for at terapiens språk er kvinners og at det å snakke om følelser er litt kjerringaktig.
Kvinner er ofte bedre på det som kalles kontaktsnakking (om løst og fast, for å bli kjent). Stadig oftere treffer jeg imidlertid mennesker som sliter med å forholde seg til følelser. De bruker nøytrale ord og uttrykk når de skal beskrive negative følelser, som det jeg sliter med, eller bare det i stedet for sorg, frykt eller sinne.

De senere åra har det blitt tydeligere at det å ha et bevisst forhold til kroppslige reaksjoner (emosjoner) som vi forbinder med negative følelser, er en sjeldenhet blant begge kjønn. Min hypotese er at det henger sammen med vår tids (tilsynelatende) «krav» om at vi alle skal være så perfekte og ha stålkontroll over det meste, i kombinasjon med at vi i stadig mindre grad er sammen med andre mennesker utenfor det vi kan kalle regisserte sammenhenger.

Seltzers uttalelser ble fulgt opp av Maria Kjos Fonn i Aftenposten 19.10.19. Kjos Fonn viser til egne opplevelser av at f.eks. stabiliseringsøvelser for PTSD-pasienter virket altfor pusete, og at dette følgelig ikke kan være adekvat behandling for gutta som har opplevd alt. Kjos Fonn etterlyser et terapeutisk språk som er mer tilpasset et maskulint kodet raseri, og tar utgangspunkt i at PTSD var en mannelidelse, men har blitt en kvinnelidelse.

Betegnelsen PTSD ble opprinnelig ble benyttet på symptomer som rammet soldater som hadde vært i krig. Det er også korrekt at varianten kompleks PTSD har oppstått som betegnelse på symptomer som følger av langvarige relasjonstraumer. Det er imidlertid ikke udelt sant at flere kvinner enn menn utvikler PTSD. I enkelte settinger, er tallene motsatt.
Kvinner utvikler oftere PTSD enn menn, men en studie av Vietnam-veteraner viser faktisk høyere tall for menn (30,9 %) enn for kvinner (26,9 %).
Bakgrunnen i de sprikende tallene, er trolig å finne i at veteranene har utviklet PTSD på bakgrunn av (potensielt traumatiserende event) PTE i farefulle krigshandlinger som de frivillig har gått inn i, og trodd de mestret. I slike situasjoner vil PTSD-pasienten ha vært i en situasjon der hen har hatt opplevelsen av selv å kunne påvirke utfallet. Når folk mener de burde håndtert noe de ikke gjorde, utvikles en skamfølelse basert på opplevd inkompetanse. Hovedutfordringen blir altså ikke den grufulle krigshandlingen, men opplevelsen av ikke å mestre noe man burde ha mestret.

I behandling av menn er ikke problemet hvilke ord jeg bruker, eller fargen på kontorveggen, men at jeg sliter med å hjelpe pasienten til å akseptere opplevelsen av å ha feilet.
Når forekomsten PTSD blant mannlige Vietnam-veteraner er høyere enn de kvinnelige veteranenes, kan grunnen være sterkere grad opplevd skamfølelse. Greier behandleren å hjelpe dem ut av den vonde følelsen av ikke å ha vært en god nok soldat, vil vi trolig også ha hjulpet dem ut av PTSD-symptomene.

Relasjonstraumer inneholder mye opplevd skamfølelse, men utgangspunktet befinner seg ofte i opplevd sårbarhet. Det er en vond følelse som ofte gir pasienten en opplevelse av ikke å være bra nok. Det mest traumatiske er ofte ikke hva de burde ha gjort, men skammen over å være en som er så lite verd at overgriper behandler dem så dårlig.

Igjen dreier behandlingen seg i liten grad om behandler er «snill nok» eller «myk nok» i det terapeutiske rom, men om hen evner å hjelpe pasienten gjennom den opplevde skamfølelsen.
Vi trenger ikke ulike behandlingsmetoder for menn og kvinner. Vi trenger å være bevisste på at behandlingen må tilpasses det enkelte individ. Jeg må kunne inntone meg på enhver pasients følelsesregister, og jeg må kunne bruke verktøy som passer for den jeg snakker med, uavhengig av kjønn.

Skamfølelse fører ofte til raseri, som kan rettes utover mot andre, eller innover mot selvet. Skamfølelse fører ofte også til at pasienten isolerer seg fra andre, eller isolerer seg fra sine egne vonde følelser. Begge typer raseri, og begge typer isolasjon, er like skadelige for pasienten.

La oss ikke avspore i retning kjønnsdiskusjoner. PTSD uttrykker seg ikke ulikt i menn og kvinner. Ulike typer PTSD uttrykker seg ulikt i ulike individer (og dermed også likt i like typer individer). Den dagen vi forholder oss til den enkelte pasient, slik hen framstår i det terapeutiske rom, og tilpasser behandlingen til det den enkelte pasient trenger, vil pasienten få god behandling.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags