Jeg har jo thaikone og et ekteskap «uten kjærlighet». Jeg er en minoritet det virkelig svinger av!

EKTE KJÆRLIGHET: Frank Johansen skriver om minoriteter, og oppdager at han selv er en minoritet - norsk mann med kone fra Bangkok. Her med kona Saronrot Johansen (Cake) og sønnen Khimhan Reinhardt.

EKTE KJÆRLIGHET: Frank Johansen skriver om minoriteter, og oppdager at han selv er en minoritet - norsk mann med kone fra Bangkok. Her med kona Saronrot Johansen (Cake) og sønnen Khimhan Reinhardt. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Minoriteter er i vinden som aldri før. Vi sorterer, vurderer og forkaster folk over en lav sko.

DEL

SkråblikkÅ være homse, for eksempel, er blitt veldig populært. Pakistaner derimot, er for lengst  helt ute. Det kan jeg huske var moderne på 70- og 80-tallet. #Metoo derimot,  har i den senere tid kommet inn som en frisk bris, kanskje til og med en liten storm, hva vet vel jeg? #Metoo er iallfall til de grader i vinden. Selv om de kanskje ikke er som en minoritet å regne, men likevel. De er med!  

Jeg derimot, er ikke med. Jeg lever i min lille glassbolle, en liten glassbolle som heter Stavern. Som best kan beskrives som Kardemomme By. Der lever majoriteten av oss godt, uten minoriteter og annen stigma. Den slags holder vi oss ikke med i Stavern. På mange måter er vi helt utafor. En gang hadde vi en narkoman, men han er dessverre død nå. 

Kanskje lever folk et mer spennende liv i byen, sånn som her i Tønsberg for eksempel, hvor minoritetsgruppene har bedre kår.

Men stopp en hal! Plutselig slår det meg; noe jeg vanligvis ikke tenker så mye over lenger, men; jeg har jo kone fra Bangkok. «Thaikone», rett og slett. Og sånn sett stiller jeg også selv i en meget sterk gruppe. En gruppe der kjærligheten, etter sigende, skal være både kjøpt og betalt. En stigmatiserende gruppe det virkelig svinger av. 

Så var jeg ikke helt utafor allikevel.

Sorterer og vurderer

Og ja, jeg gjør det samme selv. Sorterer folk. Vurderer og forkaster. Over en lav sko. 

Arabere, trøndere, folk med bart, folk uten bart, redaktører, blide kassadamer, folk fra Hokksund. Folk som ferierer på en NAF-camping. Det står ikke på. Jeg har noe på alle.

Vi putter hverandre i bås. Vi holder på. Ustanselig. Bør vi ikke dempe oss litt, noen og enhver? Hva når ingen av oss liker noen av oss lenger? 

Vi dømmer og sorterer hverandre for den minste ting. Inn i båsen skal man, om man så skal skrus inn.

Her skulle det kuttes

Det skal heller ikke så mye til bestandig. Stigmatisering forekommer på alle plan, også over noe så dagligdags som en Rema 1000-pose; la meg forklare nærmere:

Det jeg kom til å tenke på er en episode hvor jeg selv følte meg både liten og stigmatisert. Eller kanskje er det bare en artig historie? 

Uansett; dette var i en tid der konsernet jeg selv jobber i, altså Amedia, skulle stramme tommeskruene ytterligere et par hakk. Om mulig bli kvitt litt av «sideflesket» som bedriftene hadde lagt på seg, i sus og dus, opp gjennom tiår med gode tider. Ledelsen i Oslo hadde en rekke nødvendige tiltak klare. Og som lovpålagt er, var de tvunget til å forankre disse tiltakene ut i organisasjonene.

Klikk-klikk

Det var i den forbindelse jeg ble trukket opp av hatten og plassert på toget inn til Tigerstaden. Der skulle jeg jobbe beinhardt i tre døgn for å se om det var mulig å outsource meg selv. 

Jeg møtte punktlig.

Der ble jeg møtt av fem dresskledde menn på et møterom i Akersgata. Og der sto jeg.

Klikk-klikk, lød det rundt bordet. Med lette og vante bevegelser fisket den ene etter den andre frem sine løvtynne PCer. Ut av skinn-futteralet, opp på bordet. Alt i en bevegelse. Og så to raske, innøvde; klikk-klikk. Det var en fryd å se på.

Og jeg selv, som sagt, sto der nokså fåret og en smule forvirret. I hånda holdt jeg en Rema1000-pose. Oppi der lå notisblokka som jeg hadde tusket til meg nede i lokalavisa uten å spørre. Og en penn i tilfelle noe skulle noteres.

Jeg husker jeg tenkte: Hvem i all verden kommer til å ta en mann med en Rema 1000-pose i hånda på alvor?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags