Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
«I dag har jeg et godt forhold til hudfargen min, men jeg kan love deg at sånn har det ikke alltid vært.» Dette forteller lærerstudent Linda Tinuke Strandmyr til programleder Fredrik Solvang under Debatten på NRK 15. november. Strandmyr smiler forsiktig og høflig, men jeg mener å se sårhet og oppgitthet i ansiktet hennes. Og det er nettopp oppgitt en kan bli når en snakker om det som kanskje er Norges mest langvarige og oftest tilbakevendende landeplage.
Hvis du er hvit og nå tenker «Rasisme? Vi blir da alle likebehandlet i dette landet», så spør jeg deg: Hadde du vært likeglad over å bytte ut din hvite kropp til fordel for en svart? Svaret er mest sannsynlig nei, og mye av grunnen er hva Strandmyr fortalte under Debatten, og hva Frp-politiker Inger-Marie Ytterhorn påpekte tidligere i høst da hun stilte seg skeptisk til valget av srilankiskfødte Kamzy Gunaratnam som leder av 17. mai-komiteen i Oslo: Det er kun hvit hud som er ansett som ordentlig, eller som Ytterhorn kalte det «kronisk norsk».
LES OGSÅ: Varaordfører-Bent brukte ordet «grinebiter» – da rant det over for Rune Bård: – Hersketeknikk!
Den nordiske herrerasen
Etnonasjonalisme, altså nasjonalisme som fremmer at nasjonal identitet skal være tuftet på etnisk opphav, er en relativt ny idé. Tanken om at mennesker kunne plasseres i båser basert på hudfarge og fysiske karakteristikker ble tro det eller ei oppfunnet for bare noen århundrer tilbake.
Dette var mye på grunn av europeernes behov for å rettferdiggjøre kolonisering og slaveri. Før dette var det nemlig religion, kultur og språk som utgjorde de vesentlige forskjellene blant folk.
Inspirert av europeiske raseideologier begynte Norge på 1800-tallet å utvikle en fortelling om en norsk (hvit) rase. Rasehygieniske «forskningsmiljøer» i Norden, Tyskland og USA videreutviklet deretter ideen om at den såkalte «nordiske herrerasen» regjerte på toppen av næringskjeden.
Selv om dette var en oppfinnelse basert på politikk og ikke biologi, var det en fristende og beleilig tanke for (hvite) nordmenn. Og den fikk alvorlige konsekvenser for alle som ikke ble plassert i denne gruppen: Samene, kvenene, romfolket, jødene – selv om de også tilhørte Norge – passet ikke de inn i den «rene» norske etnonasjonen. Marginalisering av disse gruppene fulgte.
Norge 2.0, afro og blåe øyne
Med andre ord: vi dreit på draget, ble tatt av rasesuget og lagde en fortelling om hva det vil si å være norsk, basert på fysiske trekk. Men siden denne fortellingen ikke er gitt, kan den også skrives på nytt. Og det er det vi har forsøkt å gjøre de siste 20-30 årene.
Gjennom antirasismebevegelser, litteratur, akademia, Migrapolis og åpensinnede 17. maikomiteer har vi begynt å minne hverandre på det at nesten en femtedel av Norges befolkning er innvandrere. Denne delen av befolkningen har røtter i 221 land og selvstyrte områder. Nordmenn kommer altså fra hele verden!
Nordmenn har derfor også afro, mørk hud, gul hud, store lepper og små lepper. Hvor mange innvandrere vi skal ta inn og hva slags verdier Norge bør bygges på er en annen sak, men en ting er i hvert fall sikkert: Alle kropper kan gå på ski, alle munner kan snakke norsk, alle struper kan synge «Ja, vil elsker» og alle hjerter kan elske Norge. Det eldgamle svarthvitt-bildet av den blonde nordmannen, med blåe øyne komplimenteres av et mer fargerikt glansbilde.
LES OGSÅ: Foreldrene reagerer på de strenge permisjonsreglene. Nå frykter Gunstein for Færder-skolens omdømme.
Dødelig hvis den ikke behandles
Som alle tilbakevendende lidelser må også den norske rasismen kontinuerlig behandles.
Det er ikke mange årene siden en person fanget i den gamle etnonasjonalistiske rasefortellingen om Norge drepte hele 77 mennesker. Hint av liknende ideologier, kanskje ikke like voldelige, men potensielt like skadende, ligger og ulmer hos grupperinger som Den Nordiske Motstandsbevegelsen, Demokratene i Norge, Alliansen og på nettsteder som Resett, document.no og vigrid.net.
På disse plattformene blir til stadighet argumenter mot «raseblanding» og for et hvitt Norge presentert og forsøkt gjort stuerent.
Selv mer uskyldige utsagn om «kronisk norskhet» minner oss på at etnonasjonalismens narrativ fortsatt står sterkt.
La oss alle stå i ordstriden
Vi må derfor bli flinkere på å se rasisme der den framkommer, uansett hvor mye den er sminket som «nasjonalisme», «antiglobalisme» eller «innvandringskritikk», og vi må tørre å snakke den imot. Både i spaltene og i hverdagen.
For hvite nordmenn som meg er det kanskje slitsomt, men for ikke-hvite nordmenn som Linda Tinuke Strandmyr og Kamzy Gunaratnam er det altoppslukende. For dem er ikke kampen mot rasisme et valg.
Så la oss alle derfor stå i ordstriden. Det er kun da vi kan holde Norges største sykdom i sjakk.