Gå til sidens hovedinnhold

Norge svikter sin egen kulturhistorie hvis vi IKKE utvikler oss

Artikkelen er over 3 år gammel

25. mai skrev Per Rosenblad Brun om farene ved å modernisere den norske kulturen. Det store problemet i Bruns argumentasjon er at han argumenterer for at samfunnet bør opprettholde fundamentalistiske idealer, selv om disse idealene var meget revolusjonerende da de kom.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Brun begynner med å henvise til nasjonalsangens evige relevans. Han skriver blant annet at nasjonalsangenskal synges og spilles lik den er i all fremtid. Man kan ikke endre en tekst selv om teksten har blitt sunget gjennom generasjoner .» Den første, og kanskje mest åpenbare, logiske bristen her er at nasjonalsangen originalt var et dikt og ikke en sang.

I tillegg ble teksten originalt skrevet på dansk. Selv ikke etter at Nordraak tonesatte diktet til Norges 50. årsjubileum kan det brukes om et argument at teksten har forblitt uforandret. De fleste i dag som benytter seg av tekst når de synger nasjonalsangen har teksten trykt på et relativt moderne norsk språk. Det originale første verset var tross alt skrevet slik:

Ja, vi ælsker dette landet,

som det stiger frem,

furet, vejrbitt over vandet,

med de tusen hjæm,

ælsker, ælsker det, og tænker på vor far og mor

og den saganat, som sænker

drømme på vor jord.

Statisk nasjonalsang

Det er mulig jeg er fordomsfull, men jeg tviler på at nasjonalsangen hadde hørtes lik ut hvis det var denne teksten folk skulle sunget etter. Ett annet problem med en statisk nasjonalsang er mangel på relevans. Det finnes mange eksempler på dette rundt omkring i verden, men den norske nasjonalsangen driver i praksis med en oppramsing av fordums storhet som passet perfekt inn i de nasjonalromantiske bølgene som flommet over landet på 1800-tallet. Den har flust meg eksempler fra vikingetiden og framover. Nå som er der over 150 år siden sangen ble skrevet har det naturlignok skjedd ganske mye i Norge. Det å hevde at nasjonalsangen fortsatt er like relevant som den var blir i beste fall en total forsømmelse av Norges utvikling de siste 150 årene.

Brun avslutter sitt innlegg med å skrive at «Vi snur ryggen til historien.» Han stiller spørsmål til hvorfor noe som fungerer skal skiftes ut? Spørsmålet burde istedenfor være hvordan vi kan utvikle oss. Brun har blant annet argumentert for at monarkiet bør bestå ettersom det fungerer. Styresystemet under dansketida fungerte også etter Kristian 4. sine reformer ble den danske kongen eneveldig. Dette systemet fungerte på mange måter bra, men det ble forandret. Norge skaffet seg en egen grunnlov som var meget revolusjonerende i sin tid.

Kristen kulturhistorie kan oppdateres

Brun er meget opptatt av at Norge bør bekjempe den moderne samfunnsutviklingen, som i stor grad blir fremmet av ikke-kristne. Spørsmålet da blir hva som er kjernepunktet i frykten for den moderne samfunnsutviklingen. Er det frykten for at modernitet eller er det frykten for at kristendommen skal miste sin makt?

Det stemmer at Norge har en kristen kulturhistorie, men det betyr ikke at den ikke kan oppdateres. Problemet med de fleste argumentene vedrørende det norske, og det kristne, er at de stammer fra nasjonalromantikkens idealer. Slike idealer bør vi ikke opphøye, men snarere frykte. Nasjonalromantikk handler i praksis om glorifisering av fordoms storhet. Denne glorifisering bidrar til å polarisere samfunnet.

Ved å skape et skille mellom «oss» og «dem» beveger vi oss i tillegg bort fra den franske nasjonalismens idealer. Istedenfor beveger vi oss inn på den tyske nasjonalismens idealer. Der den franske nasjonalismen handler om et fellesskap hvor det å tilhøre en nasjon er basert på en nasjons idé. Den tyske nasjonalismen er derimot bygget på en tanke om etnisitet.

Vi bør derfor slå et slag for den mer inkluderende franske nasjonalismen. Istedenfor å frykte hvordan «fremmede» vil forandre samfunnet, bør vi istedenfor glede oss over hvordan vi sammen skal klare å opprettholde Norge som et av verdens beste land å bo i. For at vi skal klare det er vi avhengig av utvikling basert på impulser fra hele verden som i felleskap kan kjempe for ideen om Norge.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.