– Far ble presset til å slutte med idrett da han ble kristen

TROR PÅ EN GOD GUD: Birskop Per Arne Dahl forstår at noen har erfaringer som gjør at de velger å ikke tro på Gud. – Min svigermor måtte vende ryggen til Gud for å kunne rette ryggen, skriver han.

TROR PÅ EN GOD GUD: Birskop Per Arne Dahl forstår at noen har erfaringer som gjør at de velger å ikke tro på Gud. – Min svigermor måtte vende ryggen til Gud for å kunne rette ryggen, skriver han. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Synd, skam og flust med forbudsskilter. Det er slik mange kjenner Gud gjennom oppveksten. Den guden ville ikke jeg heller trodd på, skriver biskop Per Arne Dahl.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Far og hans brødre har fortalt meg at de ble presset til å slutte med idrett da de ble kristne, samtidig som de ble påtvunget en kristendomsforståelse på tvers av sine ønsker og gode lyster. Tre av brødrene sa takk for seg til troen, men jeg har undret meg over hvordan far kunne fortsette å kalle seg kristen? At han orket å fortsette på sin trosvei? At han ikke tok konsekvensen av åndelig overdose?

Svigermor vokste ikke opp i et kristent hjem, men hadde mesteparten av sin oppvekst hos meget snille og gudfryktige tanter. Godheten deres var det ikke noe i veien med, men strengheten, grensesettingen og forbudene var plagsomme. Ikke merkelig at svigermors erkjennelse ble: ”Jeg måtte vende ryggen til Gud for å kunne rette ryggen”.

LES OGSÅ: Alt handler om å bli lagt merke til. Trusselen er å bli oversett.

At hun senere gjorde et imponerende sorteringsarbeid og våget å nærme seg kirken på nytt, tjener henne til ære. Et av spørsmålene ble: “Var det Gud jeg vendte ryggen til eller var det andre menneskers gudsbilder?” Som voksen har jeg forstått at far gjorde det samme arbeidet. Det var ikke den kristne tro han fikk i halsen, men andre menneskers kristendomsforståelse og deres nidkjære iver til å dytte dette på andre.

Hvilken Gud tror du ikke på?

Mange sier til meg: “Jeg tror ikke på Gud”. Da hender det jeg spør: “Kan du fortelle meg hva slags Gud du ikke tror på?” Deretter kommer det gjerne en fortelling om en fjern Gud, en streng Gud, en skremmende Gud eller en lunefull Gud. Da svarer jeg som regel: “Jeg ville heller ikke trodd på en slik Gud”.

De bildene av Gud som fortelles ligner mange av de gammeltestamentlige gudsbildene. Det er også bilder vi kan kjenne igjen fra deler av kirkens historie som slett ikke bare er preget av sunn tro og livsbekreftende markeringer.

Det er bilder av Gud som mange kjenner igjen fra oppveksten, hva enten de ble fortalt av altfor strenge foreldre eller andre voksenskikkelser som gjorde det meste til synd og satte opp flust med forbudsskilter. I sin forestilling om Jesus på Det norske teater, “Etterlyst Jesus”, er det dette Bjørn Eidsvåg tar for seg.

LES OGSÅ: Vi må bli flinkere til å si unnskyld

Friogbevaremegvæl

Jeg vet ikke om dette også lå til grunn for at en god onkel som heller ikke regnet seg som troende, daglig sa: “Fri og bevare meg vel!” Det gikk fort når han sa det, nesten som et munnhell: “Friogbevaremegvæl”. Egentlig en mye viktigere bønn enn onkel Arne var seg bevisst. Om vi regner oss som kristne, humanetikere, agnostikere, ateister eller muslimer burde vi komme vi til et punkt i livet hvor vi tar en gjennomgang av livet vårt og det vi tror på.

Mange av oss har nok for blindt eller ukritisk overtatt gudsforestillinger og gudsbilder som velmenende voksenskikkelser dyttet på oss, og som burde hatt en kraftig renselse av menneskelig slagg preget av fordommer og lettvinte fordømmelser.

Sånn sett er ikke fortellingen om den bortkomne sønnen i Lukasevangeliet en historie om en suspekt og utagerende synder. Det er fortellingen om oss alle. Alle må vi, dypest sett, forlate mor og far for å komme til oss selv. Alle må vi bort fra hjemmet for å komme hjem.

LES OGSÅ: «Jeg må antagelig lære meg å leve med en ny situasjon» 

– Vi snakker gjerne om troen din

Alle må vi vende ryggen til noe for å kunne reise oss. Det står om den bortkomne sønnen at han betalte en pris og strevde med sin løsrivelse. Men han gav seg ikke. Han dro ut og forsto at han måtte ta et valg: “Da kom han til seg selv, brøt opp og dro hjemover til sin far”. Først da ble det fest og glede.

I Tunsberg bispedømme har vi mellom 700 og 800 medarbeidere. Det er prester, diakoner, kantorer, kateketer, trosopplærere og mange andre som gjerne vil invitere til å snakke med folk om deres liv og tro.

I tillegg er det en rekke medarbeidere i kristne organisasjoner, som Kirkens bymisjon og frikirkelige menigheter, som mer enn gjerne ønsker å samtale med mennesker om de store spørsmålene: om Gud, kjærligheten, troen, livet og døden. Viktige samtaler uansett trosposisjon. Det handler om å bli fri og trygg i sin forankring.

Jesus redder meg

Noen sier: Jeg tror på en Gud som er større enn meg selv. Andre sier: Jeg tror ikke på Gud på grunn av de gudsbilder jeg har fått i arv. Det er da jeg gang på gang tenker: “Mon jeg ville trodd på en slik Gud?”

Da blir jeg reddet av Han som er kirkens grunnlegger og veiviser, mannen fra Nasaret. Hemmeligheten er ikke å skape oss en Gud i vårt eget bilde som vi er komfortabel med, men å la Jesus bli vårt Gudsbilde. Den eneste som er sann Gud og sant menneske. Den eneste som gir meg et troverdig bilde av Gud som tåler virkeligheten, livet og døden.

Den eneste jeg våger å tro på. Den eneste som både kan befri oss og bevare oss vel.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken