Nyttårsaften er som et forstørrelsesglass. Vi ser tydeligere hvordan vi alle merkes av livet, på godt og vondt. Hvis jeg skulle holdt en nyttårstale for det norske folk ville jeg hyllet hverdagsheltene i landet vårt. Det er mange av dem. Mennesker som uten å gjøre noe nummer ut av det sliter med kroniske, skjulte plager, enten det handler om syn, hørsel, ledd, muskler, utlagt tarm eller andre former for ettervirkninger etter alvorlig sykdom. Eller de strever med angst, depresjon eller smertefulle senskader av traumer eller krenkelser.

Mens jeg skriver, ser jeg for meg mennesker jeg har møtt dette året. Ingen kan se det utenpå dem, men inni dem herjer smerter og sorger som aldri tar pause.

LES OGSÅ: Biskopen: Må det handle om Jesus?

Hverdagsheltene som tar hensyn til andre

Mange av dem minnes hver eneste morgen på sin kraftløshet, sitt mismot og sin skam, også over det å bli ufør lenge før tiden. Å bli rammet av andres mistenkeliggjøring og nedlatende holdning, gir sorg. Imponerende at mange likevel bevarer sitt livsmot. For noen hverdagshelter!

Men jeg ser også for meg mange andre slags hverdagshelter, de som tar mer hensyn til andre enn seg selv. De som pleier sine aldrende foreldre, nekter å oppgi den medarbeideren som stadig er sykemeldt for sitt avhengighetsproblem. Jeg tenker særlig på tre familier mens jeg skriver denne artikkelen ved årsskiftet.

Han er en dyktig leder av en solid bedrift. Julaften morgen kl. 05.00 kjører han til Sørlandet for å hente sin godt voksne søster med Downs syndrom, og rekker tilbake til julegudstjenesten hvor han er tenor i det lokale blandede koret. Og jeg tenker: Dette skulle flere visst om den mannen! En som utøver trofast omsorg i det stille. Snakk om medfølelse og livskvalitet.

LES OGSÅ: – Far ble presset til å slutte med idrett da han ble kristen

Tilsynelatende vellykket

De er et ektepar i 70-årene med en godt voksen datter som er sterkt preget av kronisk psykisk sykdom og som sjelden faller til ro. På nytt og på nytt dekker de bord, lar henne være førsteperson og kjører timevis rundt i bygda med henne, fordi de vet at dette er det som roer henne, ja det er det kjæreste hun vet. Og jeg tenker: Dette skulle noen visst som kun ser for seg en familie som tilhører de vellykkede i bygda.

Jeg ser også for meg en ung kvinne som ble enke før hun og mannen rakk å tenke på å få barn, og som deretter ble lammet av sorgen. Ikke slik at hun ble arbeidsufør. Men livsgnisten ble borte og ensomheten ble den daglige medvandrer. Ufrivillig alenehet. For en sorg, for en tapper innsats, tross alt! For et flott menneske med skjulte omkostninger som knapt noen legger merke til. Hun fortjener å bli sett!

LES OGSÅ: – Jeg er alvorlig bekymret for tusenvis av norske par 

Medfølelse har ikke gått ut på dato

Nyttårstalen ville jeg holdt til hverdagsheltene som har mistet mye i livet, men ikke mistet livsmotet eller medfølelsens gave og oppgave. Jeg tenker på dem som strever selv med skjulte plager som aldri tar slutt, eller alle de som uten svik bærer sine og dekker dem med barmhjertighet. Den medfølelsen som ser den andre og som ikke ser ut til å gå ut på dato.

Det er antakelig derfor jeg ved dette årsskifte har vært opptatt av Dostojevskijs roman «Idioten». Han lar Fanden si til Ivan: «Det går godt på jorden; mennesker blir mer og mer djevelske overfor hverandre. Jeg mangler kun å avskaffe medfølelsen. Når den er avskaffet, har jeg seiret». Og Dostojevskij føyer i en annen sammenheng til: «Det finnes i denne verden kun en eneste en som er levende, det er medfølelsen. Det er medfølelsen som gjør tilværelsen nærgående og levende». Og den vise russiske forfatter avslutter med å utfordre oss alle ved dette årsskiftet:

«Overalt kommer livet oss i møte. Frykt ikke disse utfordringer. Du avskjærer deg fra å leve hvis du avviser det rop som kaller på deg. Ropet fra den glade som vil dele sin glede med deg, ropet fra den fortvilede som hungrer etter medfølelse, kjærlighet og forståelse». Vi trenger ikke nyttårsforsetter som dreier seg om et føleri som setter oss selv og våre egne følelser i sentrum. Nå er det tid for en medfølelse som viser at vi ser andre.

Nyttårsnatt kan dermed bli en ny morgen for barmhjertighet, respekt og medmenneskelighet. Velsignet nytt år!