I Tønsbergs Blad 13. april kan vi lese en av Reidulf Stenbakks mange ytringer, og igjen handler det om kommunesammenslåing. På sedvanlig vis regner han med at de fleste tenker som ham, og at de som ikke gjør det – hvor få de enn måtte være – har lite flatterende grunner. Det nevnes at alle andre kan være drevet av personlige grunner, av politikere og byråkrater man ikke liker, manglende engasjement, hevntanker eller en generell antipati mot byen Tønsberg.

I utgangspunktet er jeg fullstendig enig med Stenbakk i at en fusjon med Tønsberg, og da spesielt for Nøtterøy og Tjøme, vil være det mest naturlige. Når jeg likevel argumenterer mot en slik storkommune er det fordi jeg ikke ser fordeler for andre enn Tønsberg. I min verden fungerer det slik at et parforhold skal gi en balanse og være til glede og nytte for flere enn bare en av de involverte. Tønsberg har dessverre hatt en lei tendens til å sette seg selv foran alt og alle, og med en slik arrogant holdning gjør byen seg lite attraktiv som samarbeidspartner.

Å utvise slike holdninger når man er i en vanskelig økonomisk situasjon er både tragikomisk og uforståelig. Stenbakk har fullstendig rett i at man kan sammenligne en kommune med et hvilket som helst firma. Å skryte av at Tønsberg har lav gjeld er imidlertid noe som bør utdypes nærmere. Det kan være greit å nevne at kommunen, faktisk for andre gang, står oppført i ROBEK-registeret.

Å stå oppført i Register om betinget godkjenning og kontroll (ROBEK) innebærer at man må ha statlig godkjenning for å kunne ta opp lån eller inngå langsiktige leieavtaler. Man trenger ikke være verken økonom eller rakettforsker for å forstå at gjeldsposten ser mye penere ut når man ikke får lov til å ta opp lån. Noe «sjekketriks» i jakten på en partner kan det imidlertid ikke sies å være.

Tønsberg fremhever ofte seg selv som fylkets hovedstad, og da gjerne med fokus på kultur og historie. Problemet er at Tønsberg argumenterer for sin historie på samme måte som når menn taler om kjærlighet; det gjøres kun når det gagner dem selv. Det er blitt sagt at ingen by har så mye å fortelle om, men så lite å vise fram.

Et godt eksempel på dette er da man avdekket ruinene av Mariakirken under utbedringene av torvet i byen. Til sjuende og sist var det viktigere å svi av 45 millioner på et torv med varmekabler enn å vise fram en helt unik del av byens historie. Et annet godt eksempel er fadesen ved Oseberghaugen i 2013. Først ble det søkt om verdensarvstatus – deretter utførte man gravearbeid og ødela egne uerstattelige kulturskatter. På grunnlag av dette tildelte Økokrim kommunen en bot på ikke mindre enn to millioner kroner, men beløpet ble nedjustert til 1,5 mill. på grunn av Tønsbergs dårlige økonomi. Er det fortsatt vanskelig å forstå at andre kommuner kvier seg for å inngå partnerskap med Tønsberg?

Norges eldste by minner på mange måter om den fineste dama i lokalet. Hun som alle gutta begjærer, men som viser seg å være fryktelig dyr i drift. Man velger å ignorere lyden av alarmklokkene, og når man kommer til sans og samling igjen er lommeboka tom og dama borte vekk. Det må faktisk være tillatt å utvise en smule skepsis til partnerskap med en kommune som kunne vært en soleklar kandidat til programmet «Luksusfellen» på TV.

Stenbakk slår også et slag for å flytte bomstasjonene til kommunegrensene og kreve avgift for å kjøre gjennom byen. Her tror jeg kronikkforfatteren hopper elegant over de faktiske forhold. Helt siden 2004 har øyfolket vært tvunget til å forsere en bomstasjon ved kanalbrua, og har på denne måten blitt avkrevd en avgift hver gang de skal gjennom byen.

I tillegg har de da vært med på å finansiere en lite trafikkert tunnel gjennom Frodeåsen, utbedringer på Kilen og i Presterødbakken som ikke løste problemer av noe slag og en gang- og sykkelvei til Tjøme som blir svært lite benyttet. Behovene til øyfolket ble totalt neglisjert. Tilhengerne av veipakke Tønsberg argumenterer ofte med at «øyfolket sa nei til fase 2 av veipakken, så da har de bare seg selv å takke.» Til det kan jeg bare gjenta det jeg har skrevet mange ganger før: Ingen er vel villig til å si ja til en løsning som ikke er ferdig utarbeidet verken med tanke på pris eller beliggenhet. Det er forskjell på å være glad og likeglad.

Følgende sitat blir, rettmessig eller ei, tilskrevet den franske filosof og forfatter François Voltaire: «Jeg er uenig i dine meninger, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å hevde dem.»
 

Når Stenbakk skriver og argumenterer, er det nettopp dette sitatet som dukker opp for meg. Jeg tror faktisk at hans skriverier er basert på egen overbevisning uten rot i mer eller mindre suspekte ideer, og jeg har stor respekt for enhver meningsytrer som er drevet av engasjement. Det hadde vært utrolig flott om denne respekten hadde vært gjensidig.

Å utnevne seg selv til majoritetens talerør samtidig som man karakteriserer sine meningsmotstandere som kverulanter og egoister er lite matnyttig argumentasjonsteknikk. Til sjuende og sist er både Reidulf Stenbakk og jeg «synsere» i saken om kommunesammenslåing. Da må vi også respektere hverandres synspunkter uten å tillegge hverandre tvilsomme karakteristikker. Det er en rettighet å ha egne meninger.