Moren min var russ på 1960-tallet. Hun drømte om studier i biologi ved universitet. På samme tid seilte faren min rundt på de syv hav, han hadde reist til sjøs som 14-åring da det gikk opp for ham at han ikke fikk ta examen artium allikevel. Familien hans mente at arbeid var viktigere enn skolegang.

På skjenken hjemme i stuen hos mormor og bestefar sto et bilde av mamma som russ. Hun smilte inn i kameraet. Hun hadde russelue på og en pen bluse.

LES OGSÅ:  Gode mennesker, de gjør gode ting – og så maser de ikke noe mer med det

Smiler inn i telefonen

Datteren min var russ i fjor. Det er ikke noe bilde av henne som russ på skjenken i stuen. Russ er ikke noe som vises fram lenger. Alle er russ. Jeg har et bilde hun har sendt meg på mobilen. Hun smiler inn i kameraet hun, også, hun har bånd på hodet med bussnavn på og i hånden holder hun en øl. Det spilles sikkert høy musikk i bakgrunnen med tekster jeg ikke skal gjengi her.

Hun er et barn av sin tid. Slik mamma var det. Mammas tid vokste inn i min tid på sitt vis. Slik hennes mors tid vokste inn i hennes. Mormor var sykepleier, men da hun traff bestefar under krigen, slapp hun alt hun hadde i hendene. De fikk fire barn og drev gård. Det var hardt arbeid. Mormor og bestefar visste hvilken innsats som måtte til for å få det brødet som mettet barna hver dag. Klart de gjorde, de sådde til og med kornet selv. Det var en direkte linje mellom arbeid og resultat.

LES OGSÅ: «Jeg ba henne prøve å lade telefonen under en busk i parken, men hun syntes ikke det var morsomt.»

Takket for maten

Mamma visste navnet på grisen de spiste til jul, den kom fra fjøset nede på tunet deres. Til jul kom også appelsinene, disse søte og saftige fruktene som bar bud om fjerne himmelstrøk man så bilder av i en bok. De sang for maten. Det handlet nok om behov for et ritual som knyttet det jordiske livet fast til himmelen, og ga det mening utover seg selv, men dypest sett tror jeg det handlet om takknemlighet for maten på bordet.

For det å oppleve krig handlet også om hva det var fravær av; som nok mat til alle. Så kastet de heller aldri mat. Folk som kjenner verdien av mat gjør ikke det. Man kastet ikke mat, og man kastet heller ikke ting som kunne brukes. En tom vaselinboks ble brukt til synåler. Yoghurtbeger var som små plastglass og sto i kjøkkenskapet. I arbeidet på gården bidro også barna, mamma hadde ikke høstferie fra skolen for å ha fri. Det het potetferie og var til for at barna på gårdene skulle hjelpe til med innhøstingen av potetene, som skulle inn i potetkjelleren og ga viktig næring til familien gjennom vinteren.

Og alt dette jeg har fortalt om nå: Det var det vi så i blikket på den russejenta det sto et bilde av på skjenken i stua hjemme på gården. Dette var tiden hennes.

LES OGSÅ: Mitt dobbelte mammaliv – med og uten løsvipper

Vi er ikke sultne

Tiden nå er noe annet. Vi er ikke sultne og har aldri vært det heller. Noen ganger når jeg kaster mat, synes jeg at jeg hører mormors stemme i rommet. Stemmen er trist. Moren min rister på hodet. Datteren min står og ser på. Jeg sier kanskje noe om at det er leit å kaste denne maten, men vi kommer ikke til å få spist den opp. I stuen vår ligger det appelsiner stablet på et fat. Som dekor.

Men mye i tiden er også fint. Vi har strukket oss mot idealer som likhet og frihet. Som for eksempel at retten til 12 år på skole er lovfestet. Russen er ikke lenger en liten eksklusiv gruppe i samfunnet, russen er blitt alle. Faren min hadde ikke trengt å dra til sjøs i dag.

Russen er blitt alle, det betyr også at de er mange, og noen av dem gjør ting de absolutt ikke skal. Eller får lov til. Men når vi retter pekefingeren mot russen, retter vi den ikke egentlig mot oss selv? For russen er slik de alltid har vært; et speilbilde av det de kommer fra. Et symptom på en tid vi har ansvaret for. De kommer fra oss. De er oss.

Jeg ser på bildet av datteren min igjen. Hun ser glad ut. Jeg vil at hun skal være glad. Men når jeg tenker på det blikket moren min hadde på det bildet i stuen hos mormor og bestefar, vil jeg jo gjerne at hun skulle hatt noe av det i seg også. Noe som er vanskelig når jeg ikke har det selv en gang.