Han holder liksom pusten. Han vil fortelle meg noe. Så sier han:

– De kuleste elevene hadde en trapp. Den gikk i arv fra en gruppe elever til en annen. Det var bare disse som fikk lov til å sitte der. Når vi andre passerte kunne vi ikke møte blikket til dem i trappen, vi måtte se ned, helst være stille også. De hadde faste bord i kantinen. Det var ikke lov for oss andre å bruke disse plassene.

Mobbing kan være usynlig

Han sier at dette er et bilde på at de voksne vurderer at alt er bra hvis overflaten er rolig, dere tror ikke på noe som ikke synes, sier han, mobbing kan være usynlig hvis man ikke vet hva man skal se etter.

Han er 19 år og en jeg kjenner. Han har vært utsatt for mobbing i hele skoletiden. Sårene på innsiden hans vokser i omfang. Forakten fra medelevene gjennom flere år er det lenge siden han ikke trodde på.

Kanskje er det slik at kuttingen han har begynt med på seg selv gir han en pause fra angsten som har flyttet inn i ham. Angst er en uforutsigbar størrelse. Sårene på armene hans er konkrete og kontrollerte.

Ekkel

Han har forsøkt å melde fra om hva de andre har gjort mot ham, uten at noen har stanset det. Han forteller at han daglig er blitt fortalt at han er ekkel å se på. At han er stygg. Han forteller om chat-grupper som diskuterte utseendet hans.

Han forteller om pengeutpressing. At han hver mandag i 9. klasse måtte gi 200 kroner til en medelev, hvis ikke skulle det gå utover lillesøsteren hans. Han beskriver også fysisk vold; slag og spark og neseblod og skrubbsår, og en gang brakk han armen da de dyttet ham ned i en grøft.

Han begynner å gråte. Han har ikke sagt det til noen før, at det er derfor han brakk armen, han sa han falt på sykkelen. Han ser på meg, redd for alt som velter frem i ham nå. Men han har mer å fortelle.

Drepte gullfiskene

Han forteller om den gangen de drepte gullfiskene hans. Det var i 5. klasse, og han hadde sagt i klassen at han hadde fått gullfisker. Plutselig ville to gutter i klassen bli med ham hjem etter skolen, han ante at det lå noe bak, og det gjorde det. De ble med ham hjem for å kaste gullfiskene i do. Foreldrene var på arbeid. Han syklet til byen og kjøpte nye gullfisker og fortalte det aldri til noen.

På ungdomskolen ble særlig gymtimene et mareritt. Du er sårbar på alle måter når du er naken i garderoben og læreren ikke er der. Han husker mye nå. Kommer på den nye jakken han fikk til jul i 8. klasse. De laget en revne i ryggen på den, og han sa bare at han hang fast i et gjerde.

Enklest å la dem holde på

Han visste at hvis han sa sannheten, ble angrepene bare verre etterpå. Det enkleste var å la de holde på, la dem holde på. For slik tenker et lite menneske som er blitt utsatt for systematisk ondskap over lengre tid uten at noen har klart å gi beskyttelse.

Han blir stille. Sier at det beste for alle er at han blir borte.

Og jeg vet at han mener det. Mobbingen har flyttet inn i hver celle i kroppen hans og den fortsetter å arbeide i ham også nå når han er ute av skolen. De fleste tankene hans er smertefulle.

Jeg spør om han forstår at han ikke er historien han forteller meg. Det de gjorde mot ham forteller ingenting om ham og hvem han er. Det forteller bare noe om mobberne, sier jeg.

Mobbere blir ikke til av seg selv

Og jeg tenker at det forteller noe om skolesystemet vårt, om en institusjon som i sitt vesen lett blir en arena for mobbing og at den derfor til enhver tid er prisgitt hva slags lærere og ledelse den har, for at slike ting som dette ikke skal utvikle seg. Det kan også si noe om foreldrene til mobberne.

Mobbere blir ikke til av seg selv, og holdninger kommer ofte hjemmefra.

Jeg har møtt så mange rektorer som skryter av å ha mobbefrie skoler. Men finnes egentlig det? En rolig overflate kan skjule en gutt som betaler 200 kroner hver mandag for at lillesøsteren skal få gå i fred. Barn ønsker helst å fortelle om deilige skoledager. La oss tro på dem som våger å fortelle om det motsatte.

Denne fremstillingen er fiksjon, men alle elementene i den er hentet fra virkelige mobbeopplevelser.