Det er sommer nå.

En gang trodde du sommer bare var slik du kjente den.

Kanskje sommer var blå himmel over grønt gress i hagen der du bodde, din mors roser som klatret opp husveggen og faren din som stod ved grillen og snudde på pølser og grillspyd og paprika, mens han nynnet på en sang av Evert Taube, og du, du stupte kråke på gresset. Dere hadde vært hele dagen på stranden, eller kanskje dere hadde vært ute i skjærgården med båten deres, gått i land på en øy, ligget på varme svaberg og du hadde blitt litt solbrent på skuldrene, og moren din hadde sagt at du måtte ta på deg en t-skjorte, slik hun pleide å si, og du protesterte, slik du pleide å gjøre. 

Og du la deg ned i gresset og så opp i himmelen, i morgen var en fridag til, og dagen etter det også, for det var sommerferie og sommerferien var en evighet av dager som gjorde at du glemte hvordan tiden gikk. 

LES OGSÅ: Gode mennesker, de gjør gode ting – og så maser de ikke noe mer med det

Du kjente det kjølige gresset mot kroppen, og du klødde på et myggstikk på leggen, mens du så på at moren din dekket bordet på terrassen og hun oppdaget deg og ba deg plukke blomster. Se om du finner prestekrager, sa hun og du visste hvor du skulle gå, du fant alltid prestekrager, og du fant rødkløver, det ble en fin samling blomster i hånden din, det viltre rosa mot det stramme, tydelige hvite.

Du visste akkurat hvor du skulle gå, du kjente stedet slik man kjenner steder man vokser opp på, du hadde klatret i hvert eneste tre det gikk an å klatre i, du hadde lekt cowboy og indianer inne i den lille skogen, veltet på sykkelen i svingen der det alltid lå smågrus, du visste hvor prestekragene blomstret, de befant seg langs stien opp til det store eiketreet. Og moren din ble alltid like glad når du kom med blomster, du plukket små buketter hver dag fordi hun ble så glad for dem.

Sommeren din var som en film på repeat; samme blå himmel over hagen din, familien din, samme hus, de samme luktene. Når sommeren kom visste du begynnelsen, hoveddelen og avslutningen. Og hver eneste dag stod desserten i en gul bolle på kjøkkenet; røde, søte og blanke jordbær, plukket samme dag.

LES OGSÅ: Her går folk i pysjen i gatene. Jeg kan ikke huske sist jeg hørte noen le så mye på en gang. 

En gang trodde du sommer bare var slik.

Så hender det noe. Kanskje noe endrer seg, kanskje noen blir borte, kanskje dine foreldre bryter opp og huset med hagen selges. Det kommer et brudd.

Og du tenker at det er mistet, alt er tapt, det er forbi.

Eller du kan tenke at du kan finne.

Du kan finne sommeren igjen.

Du kan finne den i den nye gaten din, der bare du selv finnes uten historien din, det er bare deg der, du er ny der og det tar litt tid, bare gi det tid, for så oppdager du plutselig kastanjetreet som blomstrer så vidunderlig om våren og varsler sommeren som kommer, og sommeren, den kommer på dette stedet også, den kommer med fuglene på grenen utenfor soveromsvinduet ditt og fuglene, de synger, de synger om det motsatte av den store, kalde vinterstillheten, du må bare velge å høre dem slik.

Den kommer med hvitveisen i skråningen ved naboen. Den kommer på den stranden du har funnet, der det er fine skjell du samler sammen og lager navn i sanden med, og og du legger deg ned, hviler med hendene under hodet og der, der kjenner du hvordan solen varmer deg inn til hjertet og forbi. Og etter hvert vil du finne prestekrager og rødkløver, du finner dem i skogen ved huset der du bor, og du plukker den vakreste buketten som du setter på bordet ditt, og jordbær, det vokser over alt, og en dag, en dag når du spiser dessert, og du løfter skjeen til munnen, tar en bit av det røde jordbæret vil du kjenne en smak av dette søte, deilige, vidunderlige minnet av en sommer du en gang hadde og du vil tenke: Det er fint slik. Det som var skal aldri komme igjen, men det har kommet noe annet, du fikk det til, du fant frem, og du lener deg tilbake, ser opp på den blå himmelen og du smiler.

Du kjenner at det er sommer nå.

LES OGSÅ: Jeg skal si noe om broren min, Stian. Han har Down syndrom