Det var den gangen «sliter» var et hedersord. Og kjeften oftere hadde blodsmak enn godterismak.

ALENE: I et skiløp er du dønn alene. Det er klar, ferdig, gå! Og så er det opp til deg.

ALENE: I et skiløp er du dønn alene. Det er klar, ferdig, gå! Og så er det opp til deg. Foto:

Av

Om en måned legger våre langrennshelter ut på medaljejakt i Pyeongchang. De har min dypeste medfølelse.

DEL

SkråblikkDet var en gang jeg drømte om å bli skiløper. Delta i de olympiske vinterleker. Suse av gårde iført topplue og rød, blå og hvit trikot. Motta publikums hyllest i det jeg segnet over målstreken som en ekte, norsk helt.

Det var en gang.

Men det er lenge siden nå.

Nå står jeg innerst i kjelleren og prøver å finne en farbar vei gjennom virvaret av gamle barneleker, pappesker med ukjent innhold og kasserte møbler. I tussmørket er det så vidt jeg kan skimte dem. Idet jeg griper rundt de to glassfiberplankene får jeg rester av kongler, klister og spindelvev på hendene. Det er lenge siden siste skitur. Altfor lenge. Sånn var det aldri før.

LES OGSÅ: Beskjeden var klar på hjemmebane: Stuss skjegget eller stikk!

Blodsmak og sirkeltrening

Inni mitt hode var min barndoms vinter alltid snørik. Det gikk alltid et spor i nabolaget. Vi gikk på ski til skolen. Hjem fra skolen. Før middag. Etter middag. I helger og ferier. Alt for å samle flest mulig kilometer, så vi kunne fargelegge enda et felt i skjemaet til distansemerket fra skiforbundet. Søylene på diagrammet strakte seg høyt opp på veggen i klasserommet og gjorde oss stolte. Og vaktmesteren forbanna.

Det var den gangen vi spilte fotball om sommeren – og gikk på ski om vinteren. Ja, vi gikk.  Vi sto ikke. Ikke vi som var oppvokst på Eik på 70-tallet. Vi satt ikke i heisen på Kongsberg med Busnel-lue og fargerik slalåmdress. Vi svettet i stedet rundt i singlet på sirkeltrening i gymsalen. Det var den gangen «sliter» var et hedersord, og «hold» et begrep vi fikk inn med morsmelka. Og kjeften oftere hadde blodsmak enn godterismak.

Det var lenge før kunstgress med undervarme og oppvarmede fotballhaller gjorde leken rundt lærkula til en helårsidrett. Det var den gangen vi kunne gi været – og ikke NFF – skylda for at vi var så dårlige i fotball.

Ingen steder å gjemme seg

Førti år senere står jeg med et par ski i favnen og et savn i magen. Jeg savner de snørike, stabile vintrene. Jeg savner lyden av stavtak, og suset fra skiene i et strøkent spor som løper rett utenfor husveggen.

Hva jeg derimot ikke savner er skirenn, tenker jeg.

Det å gå skirenn er et ufattelig stress. I et lag kan du gjemme deg bort, ha en dårlig dag, lene deg på lagkameratene – og likevel juble for seier. Sånn er det ikke i langrenn. Der er du alene. Dønn alene. Det er klar, ferdig, gå! Og så er det opp til deg.

Det er ingen å gjemme seg bak. Ingen å skylde på.

Dagen det brast

Jeg husker den dagen OL-drømmen min brast. Da alt gikk åt skogen i skogen. I et poenglangrenn i ei løen løype bak skolen.

Vi snakker om smørebommen fra helvete. Der klister i tykke lag sugde til seg alt av kvist og kvast og barnåler som lå i sporet. Og det var ikke småtterier. Mutter’n kunne laget julekrans av mindre.

Med et bredt utvalg kongler og granbar under skia stavret jeg meg gjennom løypa. Jeg kan fortsatt kjenne den bunnløse fortvilelsen. Å bryte var aldri et alternativ. For man brøt aldri på 70-tallet. Oppløst i tårer og snørrbobler subbet jeg rundt i ørska. Og det var da hun litt rultne lillesøstera til ei i klassen ropte «løype!» og suste forbi meg, at jeg innså realiteten: Jeg kommer aldri til OL. Jeg vil aldri til OL.

Førti år etter at skikarrieren min bokstavelig talt gikk i kjelleren, setter jeg skia forsiktig tilbake i kroken sin. Jeg skal ikke til OL. Ikke denne gangen, heller.

Godt er det. Jeg takler stresset best i stresslessen.

Og jeg kan alltids skylde på ungene dersom godteskåla går tom før femmila er over.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags