Sykehuset ga meg trygghet til å gå ut i verden uten skam

Illustrasjonsfoto: Berit Roald / NTB scanpix

Illustrasjonsfoto: Berit Roald / NTB scanpix

Av
DEL

LeserbrevDet startet med drama og blålys for tre år siden. Gang etter gang sto det om livet. Men, etter hvert roet situasjonen seg. Besøkene kunne forhåndsavtales. Hver åttende uke, året rundt, ble nye møter gjennomført. Aldri en gang ble jeg sviktet. 

Jeg snakker om mitt forhold til Sykehuset i Vestfold. Jeg var der senest i formiddag.

Hvorfor bryr jeg andre med dette, spør du kanskje. Hvorfor kaster jeg bort tiden på noe som virker? Betaler vi ikke skatt for å være sikret hjelp den dagen vi trenger det? Jo, nettopp. Men, dessverre har vi mennesker en hang til å fokusere på det som kunne vært bedre. Å rose noen; si seg fornøyd gir ikke så mange likes for å si det etter dagens terminologi.

Marit Haukom

Marit Haukom

Takknemlighet 

Hva all denne negativiteten betyr for alle dem som hver eneste dag gjør sitt ytterste for å gi oss den hjelpen og støtten vi trenger, ser ikke ut til å plage meningssterke mennesker i kommentarfeltene. Derfor ønsker jeg å beskrive mitt forhold til sykehuset vårt. Min relasjon til fagfolkene der som i de siste tre årene ikke bare har reddet livet mitt flere ganger, men også gitt meg behandlingen jeg trenger for å kunne leve et så godt liv som mulig med en kronisk sykdom. Og, som sist, men ikke minst har lært meg å leve med konsekvensene. Alt kan oppsummeres i tre ord: Takknemlighet og respekt.

Trygghet

Når man rammes av noe man ikke forstår, knapt har hørt om, men i bokstavelig forstand kjenner på kroppen, blir man redd. For meg skulle det ta noen måneder før diagnosen kunne stilles. Fra første stund opplevde jeg på Sykehuset i Vestfold å bli tatt på alvor. De forsto min angst over ikke å forstå og hjalp meg med å leve med usikkerheten. Senere da sykdommen var identifisert, fikk jeg all den informasjon og hjelp jeg trengte for å forstå hva som skjedde i kroppen min og hvilke behandlingsmuligheter som fantes. Og, så begynte den krevende fasen hvor jeg skulle bli trygg i min hverdag utenfor sykehuset. Tørre å bo alene.

Skiftende behov

Det viktigste sykehuset gjorde for meg den gangen var IKKE å kutte alle bånd til meg da jeg ble skrevet ut. De ga meg den nødvendige informasjonen om hva jeg måtte se etter og gjøre ved tilbakefall. Dette skapte en helt avgjørende trygghet. Etter hvert som legene fikk stabilisert sykdommen, fikk jeg nye behov. Jeg ville vite hvordan jeg kunne leve et mest mulig aktivt liv innenfor de begrensningene som sykdommen ga meg.

Spesialsykepleierne

Lenge nå er det de dyktige spesialsykepleierne jeg har hatt kontakt med når jeg kommer til samtale og infusjonsbehandling. Og, disse fagpersonene er også helt enestående. Sakte, men sikkert har de gitt meg tryggheten jeg trengte for å se mulighetene, ikke begrensningene i livet mitt. De har alltid tid til meg når jeg kommer. Ikke noe spørsmål er for lite eller for stort. De øser av sin erfaring, og er det noe som en lege må svare på, sjekkes dette, mens jeg får påfyll av væsken som gir meg et godt liv. Svaret får jeg når behandlingen er ferdig.

Kroniker

Sykehuset får en annen betydning når du blir kroniker og trenger jevnlig behandling. Forholdet blir helt annerledes enn ved en enkeltstående innleggelse. Nå er sykehuset blitt en viktig del av livet mitt. Jeg er nesten på hils med de hyggelige menneskene som tar blodprøver. Jeg møter kvinner jeg har delt rom med under tidligere innleggelser, mens jeg venter på tur. Og, sist, men ikke minst møter jeg de flotte ansatte som ikke bare ga meg livet tilbake, men også tryggheten til å leve et aktivt liv med sykdommen det ikke snakkes så mye om, Morbus Chron. En tarmsykdom som ofte er forbundet med skam. Men, som flinke og kloke sykehusansatte har gitt meg trygghet til å gå ut i verden med, uten å føle hverken skam eller blygsel.

Det takker jeg dere for, alle sammen! Faktisk hver eneste dag.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags